Jeg har intervjuet superkoreografene Sol León og Paul Lightfoot. Her er et utdrag:
Paul Lightfoot og Sol León har alltid beskrevet måten de arbeider på som en dialog. Det er en uforutsigbar dialog – og en samtale som ikke ser ut til å kunne tømmes. Så hva skjer når de prater sammen? Litt av det samme. De lar hverandre snakke ferdig, men legger ikke skjul på det når de er uenige. De har utviklet ballettene sine i samme rom, ofte i samdans, likevel kan de beskrive dem ganske ulikt.
– Alle disse tre ballettene vipper på grensa til galskap, sier Paul en gang i løpet av intervjuet.
– Galskap? innvender Sol:
– Når jeg hører galskap, tenker jeg sykdom. Sad Case er hysterisk og morsom, fullstendig hormonell. Den er euforisk, en eksplosjon av energi. Sleight of Hand er kontrollert og seriøs, Same Difference er absurd. Men ingen av dem representerer galskap, sier hun.
De har ikke valgt verdens enkleste arbeidsmåte: det å jobbe sånn sammen, to sterke personligheter og viljer – i en lang periode også kjærester – i et rom fullt av dansere med sine viljer og egoer. Men uenighet er bare en del av metoden.
Faksimile av programmet til En kveld med León og Lightfoot. Alle foto: Erik Berg
– Jeg vet ikke om noen andre som jobber som oss, sier Sol, som medgir at det er krevende:
– Vi er to instrumenter som må lytte til hverandre og til summen av det de to skaper. Det er skjørt, noen ganger til å miste motet av, men så gjør jeg det likevel – av grunner som ikke kan beskrives.
Nesten 60 verk har det blitt, og i alt de har skapt, har de brukt seg selv:
– Hvor enn vi sto i livet, tok vi det med inn i arbeidet vårt. Deler av meg er der inne, både vanvittig glade og vanskelige ting, sier Paul:
– Når jeg ser meg tilbake, vet jeg at jeg ikke kunne gjort det annerledes.