Etter mitt første fulle frilansår starter 2016 med at jeg blir ansatt – for å lage forestillingsprogrammer for Nationaltheatret! Jeg skal jobbe cirka to dager i uka, som betyr tid til egen skriving – ja, det må kalles en slags drømmejobb. Etter en litt snikende start er de første to programmene i trykken: til en ny familieforestilling av Stormen på Torshovteatret (den blir så bra!) og en rar og luftig Den stundesløse på Amfiscenen.
Idet jeg klatrer de kraftige trappetrinnene opp til Torshovteatrets sceneinngang, melder det seg en viss 'komme hjem'-følelse. Denne tunge døra låste jeg opp tre–fire ettermiddager i uka mens jeg studerte. Jeg syklet fra Blindern og til Torshov – til min første jobb som betydde noe? – og etter noen timer telte jeg opp kassa idet Hans ga klarsignal og forestillingen startet, og så dro jeg hjem til kollektivet, noen ganger med kebab fra Charlie i magen, for den hadde Tanja som lærte meg opp sagt var god.
Charlie's finnes ikke lenger, men Torshovteatret står støtt, i et nabolag som har utvikla seg enormt. I dag er leilighetene her de tredje dyreste i Oslo, og dermed i Norge. Det vet jeg nå som Torshov også har blitt hjemme. Livet lever!
Shakespeares Stormen blir klimateater for barn, ungdom og voksne på Torshovteatret.