Student igjen!

Figur brukt i analysen av kjønnsrepresentasjon i Euphoria. Foto: HBO

Våren 2022 var jeg fulltidsstudent for første gang på 20 år – og herregud, så morsomt det var! I tillegg til et obligatorisk metodekurs og arbeid med masteroppgaven (som jeg skal levere våren 2023) tok jeg i tillegg et kurs om “contemporary television” – fordi det var så altfor relevant (for masteroppgaven om kvinnerepresentasjon i norsk film) og fordi det var så altfor gøy.

Figur til analyse av kjønnsrepresentasjon i Better Things. Foto: FX

Likevel var metodekurset – “Close textual and visual analysis” – både aller morsomst og det mest utfordrende kurset jeg noen sinne har tatt, ledet av Stephen Krüger og Timotheus Vermeulen, med pensum bestående av hermeneutikk (heavy Ricoeur, sanselige Moi), vill psykoanalyse (gåtefulle Lacan, herlige Mulvey), Foucauls perspektiver om makt og diskurs – og et herlig gjensyn med Barthes’ mytejakt.

Eksamen besto i en analyse av den kostelige britiske ølreklamen “‘Ave It” (se den!) og en scene fra Sofia Coppolas Marie Antoinette. Som jeg koste meg (og så intenst det var!)!

I TV-kurset analyserte og sammenliknet jeg Better Things (den beste serien i verden?) med knæsje Euphoria.

“The gendering of Better Things’ Sam Fox breaks with the many “idealised and overly sincere” mothers shown on US television. Confrontational, raw, funny, self-ironic and frustrated, she is a surprising mother figure and highly original female character, representing imperfection, difficulty and unruliness. Meanwhile, Rue of Euphoria can be said to break new ground for female representation in her ruthlessness. She is far from the “girl next door” stereotype or the other more typically ‘feminine’ girls of the show (including Jules) who are into boys and makeup. Furthermore, both Sam and Rue are active protagonists, undermining the “active/passive heterosexual division of labor” in narrative structures, in which woman has the passive function of spectacle and man has the active role of “advancing the story, making things happen.” Moreover, Better Things pursues this resistance to gendered tradition also through its many feminist themes, breaking taboos such as menstruation, abortion and aging.”
— Maria Børja (term paper in MEVIT4711 – Contemporary TV)

Jeg har intervjuet dansens nordiske gudfar

Høsten 2021 var Mats Ek i Operaen og jobbet med Nasjonalballetten. De to ballettene Hun var svart (1995) og … og Brahms hadde av ulike grunner først premiere i slutten av januar 2022 – en utrolig vellykket affære, der Operaen også lagde sitt første fysiske program siden nedstengningen i mars 2020 (med mitt intervju inni)!

Les et utdrag lenger ned på siden (faksimile fra nettversjon):

… og ennå er det ikke ferdig. Takk for seg!

En litterær og musikalsk hyllest til kvinnene

Foto: Mette Børja

Foto: Mette Børja

Lørdag 4. september var jeg med på feiringen av Moss 300 år. Den foregikk i form av en litterær og musikalsk tidsreise gjennom seks historiske bygninger i byens kulturlandskap – knyttet sammen av Bachs seks solosonater og partitaer for fiolin renskrevet i 1720, året da Moss fikk sin bystatus.

Sammen med fiolinist Mari Samuelsen deltok jeg under konserten i Moss kirke, som framsto som et helt spesielt rom den kvelden, med stolene plassert i ring rundt oss, alterringen glødende lyssatt bak oss og blåtimen utenfor – og med det mest lydhøre og rause publikumet jeg tror jeg har opplevd. Jeg leste min tekst om Anna Magdalena Bachs liv, som profesjonell musiker, noteskriver og stemor – og en mor som mistet sju av de 13 barna hun fødte. Men i tillegg til Anna Magdalena handlet den også om kvinnene gjennom historien, deres slit og ulønte arbeid og begrensede tilgang til noe sånt som et kirkerom, synlighet og anerkjennelse.

Jeg tror jeg aldri har fått en så sterk respons på en tekst noen sinne.

Ikke minst spilte Mari «Chaconne» fra Bachs Partita nr. 2 – med en unik kraft og tilstedeværelse. Det var en opplevelse for livet.

Tusen takk for meg, Moss, denne dagen vil jeg bære med meg videre!

Mari Samuelsen i Moss kirke 4. september 2021. Foto: Maria Børja

Mari Samuelsen i Moss kirke 4. september 2021. Foto: Maria Børja

Programmet som helhet var utrolig fint og som følger:

Kl. 11.00 Carlberg gård: Terje Moe Hansen – Fiolin. Frode Haltli – Akkordeon. Erik Grønner – Tekst og lesning
Bach - Partita 3

Kl. 13.00 Kråkereiret rockeklubb: Victoria Johnson - fiolin. Bernt Isak Wærstad - Laptopartist- Agnar Lirhus - Tekst og lesning.
Bach - Sonate 2

Kl. 15.00 Moss krematorium: Birgitte Stærnes - Fiolin. Ole Robert Sunde - Tekst og lesning
Bach - Sonate 3

Kl. 19.00 Moss kirke: Mari Samuelsen - Fiolin. Maria Børja - Tekst og lesning
Bach - Partita 2

Kl. 21.00 Torderød gård: Liv Hilde Klokk-Bryhn - fiolin. Alf van der Hagen - Tekst og lesning
Bach - Partita 1

Kl. 23.00 Rygge kirke: Marco Ambrosini - Nyckelharpe. Eva Marie Rusche - Orgel. Jonny Halberg - Tekst og lesning
Bach - Sonate 1

Kylián er tilbake i Operaen!

Faksimile fra operaen.no

Faksimile fra operaen.no

Kan man danse et helt liv?

Jiří Kylián er en av verdens største nålevende koreografer. Et geni! mener mange – også jeg. Hans helaftens ballett One of a Kind (bokstavelig talt en sjeldenhet!) danses nå i Operaen. Gjennom tre akter er hovedpersonen konstant til stede, selv gjennom pausene, og hun skal vise alle følelser et menneske kan ha. Er det mulig å få til?

Jeg snakket i vår med originaldanseren Cora Bos-Kroese og hovedrolledebutanten Samantha Lynch. Resultatet ble dette intervjuet (velg tekstboks lenger ned på siden) og denne podkasten, som jeg ble ganske fornøyd med:

Hevnet seg på kritiker – intervju med Alexander Ekman

Jeg intervjuet koreograf Alexander Ekman til Nasjonalballettens premiere på Ekman/Haagenrud/Kylián noen uker før nedstengning nr 2. Intervjuet ble publisert på operaen.no og på Operaens Instagram-konto (Operaen produsere ikke trykksaker under covid-19-pandemien):

Utdrag fra instagramstory der intervjuet ble gjenfortalt i kortversjon. Faksimile: Operaens instagramkonto

Utdrag fra instagramstory der intervjuet ble gjenfortalt i kortversjon. Faksimile: Operaens instagramkonto

Da Alexander Ekman fikk sine første anmeldelser for drøyt ti år siden, reagerte han så sterkt at han valgte å parodiere kunstkritikeren. Resultatet ble hans største suksess så langt, balletten Cacti.

Tekst: Maria Børja
Foto: Erik Berg

– Jeg skapte Cacti for ti år siden. Jeg var 26 år og hadde skapt koreografi i noen år, og var i startgropa med å få anmeldelser. Det var uvant å åpne en avis og lese hva et annet menneske mente om det jeg hadde skapt. Det kan være morsomt, men det er også merkelig, for det er jo bare meningen til ett eneste menneske.
            Særlig problematisk syntes han det var når kunstkritikere var slemme, noe som særlig kan skje i storbyer som Paris, New York og London.
            – Det er der de ekleste kritikerne finnes, mener Ekman. – De inntar en kunstkritikerrolle, som man også kan se portrettert i Disney-filmen Ratatoille. Og det fenomenet ville jeg skape noe ut av.
           
Parodierer kunstkritikeren
I Cacti hører vi et lydspor som likner hva en kritiker kunne sagt om et kunstverk. Det snakkes om postmodernisme og undertekst og statuer som troner på sine pidestaller. Teksten er skrevet av Spenser Theberge, en av originaldanserne i Cacti i 2010.
            – Danserne og jeg satt utover i rommet og skrev tekstene sammen, som en kreativ happening, og Spensers tekst passet perfekt. I dag er han kunstner på vestkysten i USA. Da vi satt i det rommet, visste vi ikke teksten skulle bli så betydningsfull, sier Ekman.
            – Den er en ganske vanskelig tekst, så man må følge med. Men om man virkelig lytter, er den veldig morsom – og har mange lag.
            Som kaktusen har den også mange pigger – rettet mot den snobbete kritikeren.

            – Ti år har gått, i dag er du en mye mer erfaren koreograf. Er du fremdeles sårbar for anmeldelser?
            – Ja, om man ikke er sårbar, kan man nok ikke skape noe nytt, sier Ekman.
            – Det gjør fremdeles vondt å få en dårlig kritikk, men jeg kan også holde med kritikerne. Vi behøver jo kritikk! Jeg reagerer når kritikere er slemme eller kun skriver ut fra sitt eget perspektiv. Men nå har jeg erfaring til å takle det, og blir mer irritert enn lei meg. Mitt råd til unge kunstnere er: Om du får en dårlig anmeldelse, keep going. Kritikere er ekle i blant. 

Kaktuser reiser verden rundt
Cacti har siden urpremieren i 2010 blitt danset av godt over 20 kompanier verden rundt: Fra New Zealand og Australia til Brasil og Canada, foruten mange europeiske land. Til Nasjonalballetten kommer den rett fra Ekmans hjemby Stockholm.
            – Hvorfor tror du den internasjonale interessen er så stor?
            – Jeg tror det koreografiske håndverket i Cacti er detaljert og underholdende og fanger ens oppmerksomhet – ikke som et show, men fordi det er rytmisk underholdende. Jeg tror også alle moderne mennesker kan forstå seg på den snobbete kritikeren. Ikke minst har balletten har spektakulær musikk. Man får takke Schubert og Beethoven for at Cacti er så godt likt!
            Cacti beskrives gjerne også som en morsom ballett. Den Norske Opera & Ballett beskriver den som et verk ”med hauger av humor”. Likevel, i et intervju om Cacti har Ekman sagt at han aldri går inn i studio for å lage noe morsomt.
            – Stemmer det?
            – Ja, jeg prøver ikke å lage komedie. Du vet hvor slitsomt det er når noen prøver å være morsomme. Jeg vet ikke hvorfor man ler av allting. I Cacti ser man en katt som faller ned. Det er et absurd bilde, noe man ikke forventet seg, man blir overrasket, man skvetter. Men er det morsomt? Kanskje man ler fordi man forventer seg en latter?
            – Jeg er ingen humorkoreograf, jeg blir litt … Da har man ikke riktig forstått hva jeg skaper. Det finnes hele tiden en mørk virkelighet i allting.

2020-10-29 14.53.08.png

Fyller scenen med kaktuser
I Oslo er Ekman mest kjent for å ha skapt A Swan Lake, en moderne versjon av Svanesjøen, der andre akt ble danset i 5000 liter vann. I andre balletter har han fylt scenen med høy (A Midsummernight’s Dream), tyll (Tyll), mengder av grønne baller (Play) eller kaktuser, som i Cacti.
            – Hvorfor gjør du dette, fyller scenen med ett element?
            – Det vil jeg ikke svare på, tror jeg.
            Han ler.
            – Jag tycker det er roligt? Akkurat kaktusen har en sterk symbolikk. Jeg valgte det objektet fordi kaktusen er en blomst som man kan analysere på mange ulike vis. Den har denne dobbeltheten i seg. Den er vakker, men hvass. Jeg synes den er en merkelig skapning, og vakker, helt enkelt.
            Timingen er også hvass i Cacti. 16 dansere gjør tidvis samme bevegelse, og selv beskriver de tempoet som høyt og fysisk krevende.
            – Jeg har alltid vært fascinert av synkron dans, forteller Ekman.
            – Jeg synes det er utrolig vakkert. Det er et samarbeid som går utover vår egoisme, som krever heftig kommunikasjon. Det sitter nok i ryggmargen, siden jeg er utdannet klassisk danser. Det sier seg nesten selv at det bidrar til å forme bevegelsene som kommer ut av meg.

Viser sin egen rytme
– I tillegg består Cacti av dansernes egne lyder: klapping, hysjing, utrop, latter, lyden av slag mot naken hud. Hvorfor det?
            – Jeg har ingen regler for hva mine verk kan være eller hva som kan skje. Jeg gjør det som kjennes naturlig og gøy og passende for verket. Om jeg vil ha lyd, spør jeg danserne om det, og så gjør vi det om det kjennes riktig. Og i Cacti gjør de perkusjonist-rytme-koreografi. Danserne er nesten som musikere.
            – Jeg har alltid hatt med lyd i koreografien min. Det kommer nok fra Mats Ek og tida mi i Cullbergbaletten, der de prater mye på scenen – i moderne dans er det ikke forbudt. For meg er det en forsterkning av rytmen. Jeg bruker lyd for å få fram rytmen.
            – Rytme, ja. Ana Maria Lucaciu, som innstuderer Cacti med Nasjonalballetten, har sagt at du er et av de mest rytmiske menneskene hun kjenner. Noe av det samme sier komponist Mikael Karlsson, som blant annet har skrevet A Swan Lake-musikken.
            – Jeg vet ikke, sier Ekman. – Jeg har nok en veldig sterk følelse av hvor lenge noe skal pågå. Det er vel det rytme er? Både i verkets kurve – hvor lenge skal en scene skal vare – men også i selve bevegelse: Hvor lenge skal mellomrommet i selve bevegelsen vare? Rytmen er også å finne et groove. Hva er rytme? Det er et bra spørsmål. ”Vad er musik?”, sa Ingmar Bergman. Jeg kommuniserer min rytme, helt enkelt.

Travle dager, pandemi til tross
Tross covid-19-pandemien har Ekman det bra. Han er i Stockholm, lever et mindre omreisende liv enn vanlig, men er travel, som vanlig. Nå jobber han med å omarbeide et gammelt verk skapt for Nederlands Dans Theater, der han selv tilbrakte mange år. I tillegg skaper han et interaktivt performancekunstverk. Samme dag som vi prater sammen, har han etterlyst deltakere via sin instagramkonto, @ekman.
            Tidligere i høst skapte han det koronatilpassede verket Shift for Kungliga Baletten på Stockholmsoperaen, der han selv ble danser. Det ble satt opp sammen med Cacti, som endelig fikk sin sverigepremiere.
            – Hvordan var det?
            – Fantastisk! Det var veldig vakkert å se Cacti i Stockholm. Etter ti år kom den endelig hit! Jeg lagde en egen stor versjon med 27 dansere på scenen. Det var bare lov med 50 personer i salen, men vi spilte den også inn. Det er heftig å se et verk fortsett kan leve etter ti år.
            – Jeg tror vi har et behov å forsøke å forklare allting. Jeg også. Og det er veldig tydelig hva Cacti handler om. Nå har jeg en periode hvor jeg vil skape mindre forklarende verk. Ting man ikke riktig vet hva er, men kanskje kan forstå likevel. Det er det som er så heftig med kunst, når man kan forstå noe uten ord.

En verdenspremiere tyngre enn 100 kilo

Covid-19-pandemien utfordrer scenekunsten spesielt, fordi skuespillere, dansere og sangere er vant til å utøve kunsten sin foran et stort publikum, i nærkontakt med hverandre. Fra og med 15. juni ble regelen om én meters avstand på scenen opphevet, mens grensa for antall publikummere ble satt til 200. Skjerpet smittevern fører til at det produseres mindre publikumsmateriell. I Operaen lages det for eksempel ikke forestillingsprogrammer, men for at kommunikasjonsavdelingen fremdeles kan gi publikum interessant innhold, tas andre kanaler i bruk. Mitt intervju med danser Gakuro Matsui ble i september publisert på operaen.no og i kortversjon som story på Instagram – begge med bilder av DNO&Bs scenekunstfotograf Erik Berg. Under utdrag fra storyen følger et utdrag av teksten:

Gakuro Matsui (til venstre) og Douwe Dekkers i Gomennasai av Alan Lucien Øyen. Foto: Erik Berg

(Utdrag): Nasjonalballetens solist Gakuro Matsui har i mange år danset det meste – prinser, moderne hovedroller og nyskapende taleroller. Men så sliten som han blir av Alan Lucien Øyens verdenspremiere Gomennasai, har han aldri blitt før.
            – Etterpå er jeg helt død! Det føles som jeg vil kaste opp, det er så hardt, sier Gakuro og ler.                        – Det er nesten synd at det ikke synes. Men å danse Gomennasai er tyngre enn å løfte 100 kilo. Etterpå ligger vi bak scenen og hiver etter pusten, begge to.

            Med seg på scenen har han solist Douwe Dekkers. Også han er vant til å løfte prinsesser eller danse moderne hovedroller. Nå gjør de noe helt annet: De gjentar og gjentar ørsmå bevegelser – i det som nesten føles som det uendelige.

Sta sang, synkronisert dans
Huskoreograf Alan Lucien Øyen har valgt å skape dans til pianostykket Canto Ostinato. Tittelen kan ordrett oversettes med ‘sta sang’. Innenfor musikk er ’ostinato’ også en betegnelse på en musikalsk figur – en melodi eller rytme – som gjentas mange ganger, og her er det altså en liten strofe.
            Samtidig gjentar danserne en bevegelse på scenen. Bevegelsen skaper en reaksjon hos den andre, og så gjentar og gjentar de kombinasjonen – til den plutselig endrer seg. Nesten som om det skjer en mutasjon.
            – Det er en følelsesmessig utfordring med alle repetisjonene, forteller Gakuro. – Vi gjentar ting så mange ganger at vi er som døde allerede etter tre minutter, men så varer stykket i over ti!
            – Dere må følge hverandre nært?
            – Vi må være synkronisert. Nesten som én kropp. Hvis en faller ut, kan man se det. Da må vi prøve å finne tilbake til hvor vi er.
            – Det å være helt synkronisert med en annen danser, er det noe ballettdansere er vant til?           
            – Nei, jeg tror det er første gang at jeg har vært synkronisert med noen i et så langt stykke. Vanligvis er man synkronisert med partneren sin i en duett, men ikke gjennom et helt verk. (…)

Nyter å være i Alan Lucien Øyens særegne univers igjen

Les hele intervjuet her: https://operaen.no/forestillinger/the-hamlet-complex-redux-dans-teater/

Les hele intervjuet her: https://operaen.no/forestillinger/the-hamlet-complex-redux-dans-teater/

Alan Lucien Øyens scenekunst setter meg alltid i en helt spesiell stemning, og allerede etter 20 minutter av en prøve i august, var jeg inni hans univers igjen – nærmere bestemt i The Hamlet Complex Redux, som 4. september har premiere på Hovedscenen.

Alan er en av Norges mest særegne scenekunstnere, og igjen har jeg fått gleden av å intervjue ham. Jeg koste med også med å skrive pressemeldingen!

Idet høsten startet opp i august, videointervjuet jeg også Norges nye operasjef, Randi Stene, og ballettsjef Ingrid Lorentzen – om covid-19-situasjonen, deres planer og tanker om framtida.

Høsten 2020 er jeg tilbake i frilanstilværelsen – fremdeles med en tilknytning til Den Norske Opera & Ballett, og spesielt Nasjonalballetten, men samtidig med rom til egen skriving. Nå blir det noveller!



Fra september til jul bruker de all sin tid på å gi andre mennesker julestemning. Hva tenker en pepperkake, en mus og en festpyntet jente og gutt om å danse i Nøtteknekkeren?

På sidescenen i Operaen, blant kulisser fra Nasjonalballettens juletradisjon, snakket jeg med fire unge dansere fra Ballettskolen om hvordan det er å danse i Nøtteknekkeren. Sånn ble langversjonen i programmet. Og kortversjonen? “Gøy!” “Hva er det som er gøy?” “Alt!”

Faksimile fra programmet. Foto: Jörg Wiesner, grafisk design: Live Molvær

Jane Eyre og Hunder

Nationaltheatret har lansert teatervåren! Til programmet har jeg intervjuet regissør Eline Arbo om selveste Jane Eyre (ah!), og Vibeke Tandberg om det absurde, treffende stykket Hunder, som er hennes debut som dramatiker. Gleder meg til teatervår!

Regissør Eline Arbo setter opp Jane Eyre på Nationaltheatret denne våren. Foto: Øyvind Eide

“Ofte er hovedpersonene i mine forestillinger unge mennesker med en følelse av utenforskap, som har et brennende ønske om å endre verden. På den måten kan man si at de snakker til et yngre publikum. Samtidig opplever jeg at dette er tema som appellerer til folk i alle aldre – vi ser jo at romaner, serier og filmer for ungdom er like populære hos de eldre som hos de yngre. En nostalgisk lengsel etter en tid hvor alt virket mulig, og verden lå for våre føtter er vel noe vi alltid higer etter – som kanskje også forklarer denne romanens popularitet i utgangspunktet.”
— Eline Arbo om Jane Eyre
“Å bli forelder er en livslang forpliktelse. Plutselig ser du alle fasene du skal gjennom. Du tror at du kan vende tilbake til deg selv på et tidspunkt, men du får aldri frihet til å kunne dyrke deg selv uhemmet igjen, du vil alltid ha en distraksjon der, og det er barna dine.”
— Vibeke Tandberg om Hunder
tandberg-vibeke.jpg

Å bringe et mesterverk til scenen

Intervju med Christian Spuck. Faksimile: Anna Karenina-programmet (2019). Grafisk design: Kaja van Domburg. Foto: Erik Berg

Høsten 2019 satte Nasjonalballetten igjen opp suksessforestillingen Anna Karenina. Jeg intervjuet koreograf Christian Spuck første gang i 2016, da vi sist kunne se denne sterke, vakre balletten her, og nå intervjuet jeg ham på nytt – til en oppdatert versjon.

“— Tolstojs historie er et portrett av Russland på 1800- tallet, men også en historie om en kvinne som følger hjertet og ikke samfunnets konvensjoner. Historier der politiske konflikter påvirker individet, sier mye om hvem vi er. Vi har et ideal om å følge hjertet dit kjærligheten kan ta oss, men ofte stiller samfunnet seg i veien. Anna Karenina gjør opprør mot dette, og det ødelegger livet hennes. Det er en uløselig konflikt som fungerer på samme måte i Skandinavia som i Asia.”
— Christian Spuck

Verdens vakreste kjærlighetshistorie

Det kunne gått bra for Romeo og Julie, mener Sigrid Strøm Reibo, som blant annet lot seg fascinere av engasjementet og motet til klimaaktivist Greta Thunberg i sin Romeo og Julie høsten 2019. Jeg intervjuet regissøren om Riksteatret/Nationaltheatrets oppsetning – og fikk deilig gjensynsglede av Shakespeares klassiker.

“Jeg synes det er fantastisk at du kan ta en over 400 år gammel tekst, som dette er, og så ser du at mennesket er det samme. Samfunnet kan være annerledes, men våre lengsler, drømmer, kjærlighet, ambisjoner og ønske om makt – alt er det samme som da Shakespeare skrev teksten. Det er derfor disse historiene kan fortelles igjen og igjen og være aktuelle, fordi det er de samme tingene vi mennesker går gjennom – vi blir alle kastet inn i livet, vi skal alle lære og feile, og vi skal alle dø. Likevel tror vi at vi har kommet så mye lenger enn for 400 år siden!”
— Sigrid Strøm Reibo

Ballett og kald krig

Våren 2019 jobbet jeg med en spennende sak: “Exit Sovjet” kalte jeg den, om russiske dansere som forlot Sovjetunionen og hoppet av til Vesten for å få større kunstnerisk frihet. George Balanchine gjorde det i 1924, Natalia Makarova i 1970 – begge med sin russiske ballettradisjon i bagasjen, og begge skulle sette sitt solide preg på Vestens ballettradisjon. De to var med i Nasjonalballettens produksjon Mesteraften: Hvite netter denne våren, og til programmet skrev jeg også artikkelen “Kontraster i hvitt“ om deres hvite balletter Symfoni i C og The Kingdom of the Shades, der “danserne må danse og puste som én”. Ah!

Bak tittelen Mesteraften: Hvite netter skjuler det seg en historie om kald krig og avhopp. Faksimile fra programmet Design: Kaja van Domburg

Kontraster i hvitt: De er to ikoniske balletter fra to ulike århundrer. Både Natalia Makarovas The Kingdom of the Shades og George Balanchines Symfoni i C er uhyre vakre, og begge forferdelig krevende. I dette intervjuet sies det en del om hvorfor. Faksimile fra programmet til Mesteraften: Hvite netter. Foto: Erik Berg og Jörg Wiesner. Design: Kaja van Domburg

Deilig barokt

Oi, så gøy det var å lære mer om barokken! Våren 2019 holdt jeg nemlig introduksjonene til forestillingene av Barokk bevegelse med Nasjonalballetten og Barokksolistene. Den besto av fire balletter som alle hadde barokkmusikk som utgangspunkt, og jeg intervjuet også koreografene Cina Espejord og Melissa Hough, som skapte hvert sitt nye verk, foruten musikalsk leder Bjarte Eike.

Tidligere samme vår intervjuet jeg også Ina Christel Johannessen, som skapte et nytt Vårofferet til kvelden Ildfuglen/Vårofferet.

Intervju med Cina Espejord om hennes nye ballett How did I get where … Faksimile fra forestillingsprogrammet, design: Live Molvær, foto: Erik Berg

Intervju med Melissa Hough om hennes nye ballett Bout of the Imperfect Pearl. Faksimile fra forestillingsprogrammet, design: Live Molvær, foto: Erik Berg

Ny vår for Voksenting!

Faksimile: Klassekampen 13. februar 2019

Faksimile: Klassekampen 13. februar 2019

Voksenting har fått en ny vår som lydbok under den populære kategorien “sensuell” på Storytel, skriver Klassekampen. Litt kult og litt klamt – men la gå, så lenge jeg er i selskap med Bocaccio og Vigdis Hjorth! (Saken ble også kommentert i Dagbladet 14. februar.)

Utdrag: “Maria Børja debuterte som forfatter med novellesamlingen «Voksenting» i 2010, en bok Forlaget Oktober beskriver som «en frekk og nærgående novellesamling om alle tingene voksne mennesker kan gjøre med hverandre.»

Den erotiske tematikken i boka har sørget for at den på Storytel står side om side med bøker som har hentet både estetikk og tema fra pornografien.

– Jeg synes ikke at boka min hører hjemme i et pornofisert selskap som dette, men det er jo litt morsomt å tenke at folk som er ute etter klassisk pornografi, kan komme til å klikke seg inn på boka mi, sier Børja.

Faksimile: Dagbladet 14. februar 2019

Faksimile: Dagbladet 14. februar 2019

Hun forteller at hun skrev «Voksenting» som en reaksjon på de «perfekte» seksuelle fortellingene, der man skal se ut på en bestemt måte og innfri forventninger som er satt av pornokulturen, og at det derfor er litt komisk at den nå har havnet i samme kategori som en rekke av disse.

Samtidig er Børja positiv til at algoritmene har sendt sensuelle bøker til topps.

– Egentlig synes jeg det er litt stas at sensuell litteratur gjør det bra. Det trigger fantasien mer enn den pornoen man ser på internett. Mange ser så mange bilder av sex at det nesten ikke finnes rom til å skape egne bilder.”

Balletthøst i Operaen – og mange intervjuer

Tilbake i Operaen, ja, og det betyr høyt tempo og mange og varierte arbeidsoppgaver. En av de aller morsomste, og mest tidkrevende, er dog å intervjue noen av dem som skaper scenekunsten. I høst har jeg skrevet intervjuer med Alan Lucien Øyen, som sto bak storsatsningen The Hamlet Complex i september, og danserne Maria Kochetkova, Maiko Nishino, Eugenie Skilnand og Melissa Hough, som sto på scenen under Sir Kenneth Macmillans ballett Manon – og Maria nok en gang til Svanesjøen-programmet i november. Herlige samtaler med gripende dyktige folk. Den som lever av å stille spørsmål, er privilegert.

Første side av et lengre intervju om storsatsningen The Hamlet Complex med koreograf og manusforfatter Alan Lucien Øyen. Faksimile fra forestillingsprogrammet

De første av ti sider med intervjuer med solistene i Manon. Faksimile fra forestillingsprogrammet

Maria Kochetkova er en danser som har imponert meg veldig i høst – hun er vanvittig uttrykksfull og sterk på scenen, men også som person. Hun kan avvise spørsmål, og svarene hennes er reflekterte og konsise, der mange av oss har en tendens til å bable videre. Her snakker hun om det hun mener er ballettrepertoarets aller tøffeste rolle – dobbeltrollen som Odette og Odile i Svanesjøen. Faksimile fra forestillingsprogrammet

Tilbake i Operaen

2018-08-20 14.03.02.jpg

16. august 2018 syklet jeg igjen over marmoren som ansatt i Den Norske Opera & Ballett, 3,5 år siden jeg sluttet som informasjonskonsulent. Denne gangen er stillingen omdøpt til kommunikasjonsrådgiver, og hovedvekten av arbeidet er å skrive – alt fra bittesmå til store tekster – om ballett.
     Med klippekort inn på ballettprøver et år framover, er det bare å smile hele veien over marmoren.

 

I arbeid igjen!

Samantha Lynch og Philip Currell i Forsythes In the Middle, Somewhat Elevated. Foto: Erik Berg

Mitt første oppdrag (på tampen av mammapermisjon) er å holde introduksjonene til Nasjonalballettens Mesteraften. Det skjer i Formidlingssenteret i Operaen en time før hver forestilling – ja, og her, i en innspilt, litt kortere podkastversjon!