Avskjed med Diktkammeret

Som Dagbladets strømpekledte mann på saken, ble jeg i 2003 overrakt Wergelands åre for avisas diktsatsning, hvorav Diktkammeret var ryggraden. Foto: Dagbladet

Midt i foreldrepermisjonen min tar jeg avskjed med en annen "baby", diktforumet Diktkammeret, som jeg har jobbet med i rundt 15 år. Når jeg gir årene videre til min vikar Hilde Susan Jægtnes på fast basis, er med vemod, men et godt vemod, for jeg er først og fremst fylt av takknemlighet – for sjansen fra Dagbladet til å drive med Diktkammeret i utgangspunktet, til alle poetene jeg har fått lese tekster av og intervjue, til alle som har sett og anerkjent oss underveis, til Diktkammerets redningsmann Øyvind Rangøy, til tidligere diktlærer i Skolekammeret, Kristian Rishøi, og ikke minst til min kollega gjennom så mange år, Helge Torvund, som er blitt min mentor og etter hvert venn. For noen år det har vært!

Her er min avskjed i sin helhet, og ikke minst: Her er Diktkammeret – for forumet lever i beste velgående. Skriv på! Les på! Lev vel!

En travel vår

Det har vært en travel og morsom vår for Børjas bokstaver.

21.–25. juni holdt jeg introduksjonene til ballettforestillingen Rooms by Alexander Ekman i Operaen, en vandrende teateropplevelse i rom, musikk, bevegelse og overraskelser.

Som redaktør sendte jeg 30. juni Nationaltheatrets neste National magasin i trykken. Det utkommer i august og handler om en djerv høstsesong i teatret.

Parallelt har jeg jobbet for å finne en løsning for Diktkammeret, og endelig kan jeg avsløre at Klassekampen fra og med 4. juli er Diktkammerets samarbeidspartner. Det blir så bra.

Jeg har også undervist i PR-arbeid ved Westerdals Oslo ACT og i film og kjønn ved Kunsthøgskolen i Oslo. Og 1. juli gikk jeg jammen meg ut i et års mammaperm. Livet!

Faksimile av cover og utdrag fra oppslag om høstens oppsetning av Renset på Hovedscenen. Foto: Øyvind Eide og Alexandra Kremer-Khomassouridze, design: Sigurd Østensen

Faksimile av cover og utdrag fra oppslag om høstens oppsetning av Renset på Hovedscenen. Foto: Øyvind Eide og Alexandra Kremer-Khomassouridze, design: Sigurd Østensen

Faksimile av oppslag om Lille Eyolf og Grønlandsūtraen, der jeg står for tekst. Foto: Øyvind Eide, design: Sigurd Østensen

Faksimile av oppslag om Lille Eyolf og Grønlandsūtraen, der jeg står for tekst. Foto: Øyvind Eide, design: Sigurd Østensen

Shakespeare som fargefest! 

5. april hadde Som dere vil premiere på Nationaltheatret, i Sigrid Strøm Reibos regi. Som redaktør for programmet intervjuet jeg Reibo og Bertine Zetlitz, som synger nyskrevne sanger i forestillingen, i tillegg lagde jeg relasjonskartet – blant annet ved hjelp av gamle passbilder. En fest av en forestilling – en fest av en jobb!

Intervju med Sigrid Strøm Reibo, regissør av Som dere vil. Faksimile fra programmet. Design: Sigurd Østensen. Foto: Marte Garmann

Relasjonskartet til venstre viser hvem karakterene er i forhold til hverandre. Intervju med Bertine Zetlitz til høyre. Design: Sigurd Østensen. Portrettfoto: Øyvind Eide. Forestillingsfoto: Marte Garmann

Programmer i nord og sør

NOSO (Nordnorsk Opera og Symfoniorkester) spurte om jeg kunne være redaktør for programmet til deres storsatsning Ariadne auf Naxos denne våren, og med Geir Engerbakk som medskribent har jeg levert et rikholdig program – om vi skal si det selv. Design: Tank i Tromsø.

Utdrag fra Ariadne auf Naxos-programmet på 32 sider. Illustrasjoner: Wakka Wakka, design: Tank

Utdrag fra Ariadne auf Naxos-programmet på 32 sider. Illustrasjoner: Wakka Wakka, design: Tank

Samtidig sto jeg for programmet på Nationaltheatrets hovedsceneproduksjoner Dekameronen og Don Juan, som i tillegg til flere interessante artikler blant annet inneholdt sitater om hvorfor vi forteller hverandre historier (Dekameronen), og en oversikt over alle Don Juan-ene gjennom tidende.

Don Juan gjennom tidene! Faksimile fra programmet. Design: Sigurd Østensen

Don Juan gjennom tidene! Faksimile fra programmet. Design: Sigurd Østensen

Å lese noe nytt for publikum

Jeg leser på Liten fugl, en ambulerende bokhandel vegg i vegg med Rouleur i Ullevålsveien. Snapshot: Geir Engerbakk

Jeg leser på Liten fugl, en ambulerende bokhandel vegg i vegg med Rouleur i Ullevålsveien. Snapshot: Geir Engerbakk

Rett etter hjemreise fra Gotland, leste jeg under bokslippet av Manuel Pouts nye roman Hinsides horisonten i Oslo, sammen med ham, Lars Ramslie og Lars Tore Halvorsen. Hva var mer fristende – og skremmende – enn å lese noe av det jeg jobbet med i Visby? Seks siders utdrag leste jeg, fra romanen jeg jobber med, med arbeidstittel Om jeg ikke har kjærlighet. Det føltes bra – bra og helt riktig.

Fabeldyr og ondskap

Fra oppgaver til ondskapsintervjuer – Reisen til julestjernen-programmet inneholder det meste! Faksimile fra programmet

Reisen til julestjernen har premiere på Nationaltheatret 22. oktober – med et forestillingsprogram på 60 sider! Det har vært staselig å fylle det med oppgaver til barna og Katja Ebbel Frederiksens fantastiske kostymetegninger – og intervjuet om å spille ond som et deilig rusk i øyet. Aftenposten Junior kan bare sikle av misunnelse!

Et oppgjør med selfiekulturen

Et seks år gammelt intervju er nå lagt ut på nett – og jammen mener jeg disse tingene minst like sterkt i dag, i selfiekulturens tidsalder. Intervjuet ble gjort av journalist Bente Thoresen i det fenomenale bladet Psykisk helse i forbindelse med debutboka mi Voksenting.

"I dag er mange svært opptatt av hvordan de tar seg ut. Ved å ha et konstant utenfra-blikk på seg selv, blir man en posør … Prestasjonsorienteringen er veldig trist. Det blir umulig å vise sårbarhet og takle uperfekte situasjoner."

Tekst underveis

Dom kallar det arbete! Det er langsomt arbeid. Det å sitte og skrive, dag etter dag, måned etter måned. Det kan gå to år, men en dag skyter det fart, det som står der inne på skjermen får liv. På Litteraturhuset (siste uke for denne gang) leker jeg meg med rekkefølgen på tekstene. Det er ingenting som manuelt arbeid. Jeg elsker klipp og lim!

Hvor enn de sto i livet, ble det med inn i arbeidet

Jeg har intervjuet superkoreografene Sol León og Paul Lightfoot. Her er et utdrag:

Paul Lightfoot og Sol León har alltid beskrevet måten de arbeider på som en dialog. Det er en uforutsigbar dialog – og en samtale som ikke ser ut til å kunne tømmes. Så hva skjer når de prater sammen? Litt av det samme. De lar hverandre snakke ferdig, men legger ikke skjul på det når de er uenige. De har utviklet ballettene sine i samme rom, ofte i samdans, likevel kan de beskrive dem ganske ulikt.
– Alle disse tre ballettene vipper på grensa til galskap, sier Paul en gang i løpet av intervjuet.
– Galskap? innvender Sol:
– Når jeg hører galskap, tenker jeg sykdom. Sad Case er hysterisk og morsom, fullstendig hormonell. Den er euforisk, en eksplosjon av energi. Sleight of Hand er kontrollert og seriøs, Same Difference er absurd. Men ingen av dem representerer galskap, sier hun.
De har ikke valgt verdens enkleste arbeidsmåte: det å jobbe sånn sammen, to sterke personligheter og viljer – i en lang periode også kjærester – i et rom fullt av dansere med sine viljer og egoer. Men uenighet er bare en del av metoden.
 

Faksimile av programmet til En kveld med León og Lightfoot. Alle foto: Erik Berg

– Jeg vet ikke om noen andre som jobber som oss, sier Sol, som medgir at det er krevende:
– Vi er to instrumenter som må lytte til hverandre og til summen av det de to skaper. Det er skjørt, noen ganger til å miste motet av, men så gjør jeg det likevel – av grunner som ikke kan beskrives.
Nesten 60 verk har det blitt, og i alt de har skapt, har de brukt seg selv:
– Hvor enn vi sto i livet, tok vi det med inn i arbeidet vårt. Deler av meg er der inne, både vanvittig glade og vanskelige ting, sier Paul:
– Når jeg ser meg tilbake, vet jeg at jeg ikke kunne gjort det annerledes.

Å le seg skakk på jobb

Straks blåses Ibsenfestivalen 2016 igang, og den ville og virvlende Vildanden + En folkefiende – Enemy of the Duck er åpningsforestilling. Som redaktør for forestillingsprogrammet har jeg sett prøver – og både grått og ledd meg skakk. Det er vilt og heftig, trist og tragisk. Jeg har også intervjuet Kai Remlov, som nå går av med pensjon – i rollen som Gamle Ekdal, med rosa parykk og en ganske heftig avskjedsdans. Om ikke Kai er en ibster, vet ikke jeg hvem som er det.

Denne islandske teatertrioen har gjort rent bord på Island. Nå står Oslo for tur. Faksimile fra programmet. Foto: Øyvind Eide

Kai Remlov i sin siste rolle som fast ansatt skuespiller ved Nationaltheatret. Faksimile fra programmet. Foto: Øyvind Eide

La oss skrive om mensen!

Denne uka kommer antologien Mensen ut på Gyldendal, og der er jeg med – blant forfattere som Gunnhild Øyehaug, Ruth Lillegraven, Edy Poppy, Monica Isakstuen, med flere. VG har allerede gitt boka terningkast seks: "Finnes det noe mer normalt enn mensen? Som samtidig er så fortiet?" spør avisa, som mener det "virkelig [er] en bok man liker, og den tåler godt å bli delt og gitt bort. Bra!"

Les mer – både på VG og hos Gyldendal.

Her kommer boken som svarer på det meste, også de spørsmål du ikke har stilt. Denne lille boken «Mensen» på norsk slår opp menstruasjonen eller mensen over bredt lerret. Her bidrar 22 kvinner, med innspill som rommer alvor, humor, skrått blikk og ettertenksomhet, det er lærerikt og klokt.
— VG

På radio

For tiden har Nasjonalballetten suksess med forestillingen Mesteraften Kylián: Black & White. En time før hver forestilling holder jeg en introduksjon – med lysbilder, video og lydklipp – i Formidlingssenteret i Operaen, for særdeles hyggelige og interesserte publikummere. Og i dag spilte jeg inn en kortversjon – en 18 minutters podkast uten bilder, men med musikk. Bli kjent med Kylián – på radio!

Norge, mitt Norge

I august ble jeg sendt på reise av Innovasjon Norge. I min lille leiebil kjørte jeg Valdresflya tre ganger på sju dager, og skrev to reisereportasjer: en fra Rondane, med islett av Jotunheimen, og en fra Gausdal, nærmere bestemt Langedrag. Nå er de på nett!

Rondane-reportasjen: Det gode liv på landet

Langedrag-reportasjen: Dyrebare opplevelser

Det gode liv på landet

Nordmenn har i århundrer dratt til seters for å oppsøke store friluftsopplevelser. I dag kan du imidlertid bytte enkle kår med komfort, mens viltkjøtt og lokale råvarer gir muligheter for eksklusive smaker.

Tekst: Maria Børja. Bilder: CH/visitnorway.com

Det lukter nybakt brød i restauranten. Klokken er åtte om morgenen, det lange buffetbordet frister med mat i alle farger. Midt på troner en stabel vaffelhjerter, økologisk havregrøt varmer seg i en stor gryte ved siden av nøtter og tørket frukt. De selvrørte syltetøyene er et kapittel for seg: eplebiter med varm kanel, frisk appelsinmarmelade, jordbær og blåbær. Så er det eggene, gravørreten, silden, skinkene og ostene: Fjelldronning, Fjellgeit, Snøhetta. Klassikerne Jarlsberg og Gudbrandsdalsost har fått følge av noen franske venner.

– Så koselig musikk, kommenterer en morgenfugl, og griper en stor tallerken. I dag er det Pat Methenys gitar hun hører, i morgen Grieg – begge spilles lavt, diskré.
Nesten like diskré, på et av de gamle bondeskatollene, ligger matpapirrullen. Vi er på Høvringen i Rondane, tusen meter over havet, og her skal vi lage matpakke til lunsj. Vår vertinne Kari er like energisk som bestemt:
– På dagen skal folk ut på tur!

Til fots, på ski eller terrengsykkel – turmulighetene i Rondane er mange. Stiene er mange, godt opptråkket og merket, med krevende så vel som flatere, enklere strekninger. Innen dagsturrekkevidde ligger Formokampen, Karihaugen og Anaripigg, Smuksjøseter og Peer Gynt-hytta. Går man hytte til hytte, er Rondvassbu, Dørålseter og noen av Rondanes ti topper på over 2000 meter innen rekkevidde. Veslesmeden, Storsmeden, Storronden, Vinjeronden, eller hva med Rondeslottet? Det er bare å pakke brødskiver i høyden – og toppe med vafler.

"Kristin stirret storøyd – aldri hadde hun tenkt seg at verden var så vid og stor. Det var skoglodne fjellvidder under henne overalt; dalen var bare som et søkk mellom de svære fjell, og sidedalene var enda mindre søkk; det var mange slike, men enda ble det lite av daler og meget av fjell. Alle vegne raget grånuter, gulflammede av lav, opp over skogteppet, og langt ut mot himmelbrynet stod blåfjell med hvite blikker av sne og blandet seg for øyet med de gråblå og hvitblanke sommerskyer."

Vi tar inn utsikten den norske nobelprisvinneren i litteratur Sigrid Undset beskrev i 1920, i første roman om Kristin Lavransdatter. Undset skrev trilogien med Høvringen i Rondane som fysisk ramme – 40 år før Rondane ble Norges første nasjonalpark. Underveis i skrivingen tilbrakte Undset flere somre på Laurgårdseter, en av de godt over tretti setrene som ble drevet da Høvringen var på sitt største og mest aktive – og i dag en av de ni setrene som tar imot besøkende her oppe.

Den øverste av dem er Brekkeseter, siden 1995 drevet av Bjørn og Kari Setsaas. De kjøpte stedet etter en sykkelferie i Nord-Italia, der de som ferskt par syklet fra refugio til refugio:
– Det satte så sterke spor å sykle mellom høye fjell, dingle med bena over høye stup, og så komme inn og bli servert god mat, forteller Bjørn. – Jeg tenkte at dette livet i fjellet – det kan vi få til i Norge.

(Utdrag)

Nytt år, nytt arbeid

Etter mitt første fulle frilansår starter 2016 med at jeg blir ansatt – for å lage forestillingsprogrammer for Nationaltheatret! Jeg skal jobbe cirka to dager i uka, som betyr tid til egen skriving – ja, det må kalles en slags drømmejobb. Etter en litt snikende start er de første to programmene i trykken: til en ny familieforestilling av Stormen på Torshovteatret (den blir så bra!) og en rar og luftig Den stundesløse på Amfiscenen.
Idet jeg klatrer de kraftige trappetrinnene opp til Torshovteatrets sceneinngang, melder det seg en viss 'komme hjem'-følelse. Denne tunge døra låste jeg opp tre–fire ettermiddager i uka mens jeg studerte. Jeg syklet fra Blindern og til Torshov – til min første jobb som betydde noe? – og etter noen timer telte jeg opp kassa idet Hans ga klarsignal og forestillingen startet, og så dro jeg hjem til kollektivet, noen ganger med kebab fra Charlie i magen, for den hadde Tanja som lærte meg opp sagt var god.
Charlie's finnes ikke lenger, men Torshovteatret står støtt, i et nabolag som har utvikla seg enormt. I dag er leilighetene her de tredje dyreste i Oslo, og dermed i Norge. Det vet jeg nå som Torshov også har blitt hjemme. Livet lever!

Shakespeares Stormen blir klimateater for barn, ungdom og voksne på Torshovteatret.

Shakespeares Stormen blir klimateater for barn, ungdom og voksne på Torshovteatret.