LEIF er en staselig kar. Superenergisk, leken – og en knallmusiker. Jeg er rett og slett fan, og smigeren og forferdelsen meldte seg derfor begge da han spurte om jeg ville remikse låta hans "Boys Who Want Love" litterært. Ja, en litterær remiks av musikk. For det går an, så klart, særlig om du heter Leif og ikke opererer med skillelinjer mellom ditt og datt, ditt og mitt. Jeg hørte ustanselig på en nesten-ferdig versjon av låta, og skrev omsider en tekst som tar tak i tekstlinja som handler om å huske, for det er noe jeg driver og baler med i en større tekst (puh).
Og nå har remiksen min funnet veien til Leifs remiks-bok! Hurraaa!
Jeg er stolt og glaaa'!
Og minner om at boka kun finnes i 200 eksemplarer, og kan kjøpes, av Leif eller på Tronsmo, Big Dipper og Bislett Bok i Oslo, og på robotbutikken.no i Bergen, for kr 120,-.
Løp og kjøp, lytt og les!
En energisk NY BY til salgs!
Etter at flere venner og bekjente har prøvd å finne NY BY i bokhandelen, men ikke fått tak i den, har jeg i dag satt opp digital salgsbod:
Kjenner du noen som elsker New York, noen som drømmer om å dra dit, eller som trenger en energisk bok? Bestill romanen NY BY – min kjærlighetserklæring til New York – i direktemelding her på FB eller på borjamaria@gmail.com, med ønsket hilsen på tittelbladet, så sender jeg signert eksemplar i posten! Pris? Tja, 200 kroner? (Butikkpris: 369,-)
"Maria Børja skildrer stedene i New York, de kjente gatene, restaurantene, barene og folket så godt at en føler at en er der – selv når en ikke har vært der", mente Vårt Land. Mer på Forlaget Oktobers hjemmesider.
Foto: Min eminente redaktør Kari Joynt
Omslagsdesign: Fantastiske Bendik Kaltenborn
Denna dagen, ett liv
Midnattssei fra Hardangerfjorden. Foto: Susan Hughes
(Work in progress):
Hvordan kan noen dager være så fylte, så skinnende, som om de bærer i seg et helt liv? Akkurat som denne dagen vil jeg leve, kan hun tenke når hun legger seg, og følelsen sitter i dagen etter, kanskje til og med noen dager senere: Den dagen der ble helt riktig, den kunne jeg ikke brukt bedre. Sånn skal livet mitt være. Så er det de andre dagene. Så trivielle, uten løft og vendinger. Fånyttes, nesten skamfulle. For det var ikke dagen som ikke gjorde noe ut av seg. Det var hun som ikke fylte den, som ikke brukte den til å bygge det livet hun vil ha. Hun som ikke klarte å snu det som oppsto, da noe gikk fra fint til skjørt, da noe ble skakt mellom dem. Det går alltid an å snu, har Henning sagt, en gang hun grein uten at det ble verken bedre eller verre. Men i dag er en sånn skinnende dag, og da er det bare å ikke tenke på de ru. Hun våkner og er uthvilt, hun løftes ut av senga mer enn hun må løfte kroppen ut av den, for hun vil se ut av vinduet, vite hva som foregår der ute. Det er luft rundt hjernecellene, vind i blodet, fart i armene, beina – det er søndag, en god dag, og Henning lager egg, og han merker det, han må merke det, for han snur seg som om det er sola som kommer inn i kjøkkenet hans, smiler til henne og sier: Sigrid, kan vi bo sammen, du og jeg? Det svir brått, som et rapp over de nederste ribbeina, men så gir det seg – det snur! – og intuitiv må han være, Henning, som vet at dette er dagen å spørre, dagen å føle sånt, synge ut og være glad i henne på den måten han er nå: åpen, lysende, mild, overveldende. Ja, sier hun. Ja, Henning.
Skriveopphold i Hardanger
(en slags åpen kladd)
I juni 2015 reiser jeg til Ålvik i Hardanger for et skriveopphold ved Kunstnarhuset Messen. Jeg tar tog. I Drammen kommer det på en dame som mener hun har vindussetet, jeg viser henne billetten min, som sier vindu, men sier at vi gjerne kan bytte likevel, eller i alle fall halvveis? Det starter en samtale som lever i meg gjennom hele skriveoppholdet mitt. En flott dame, med kort grått hår med fall. På kanskje 60. Som har levd et sterkt liv, tatt sterke valg, og som i løpet av samtalen uttalte ordene "århundrets kjærlighetshistorie" med overbevisning.
Jeg finner et energisk, men konsentrert kunstnarhus ved havet – mellom fjord og snøkledte fjell ligger det gamle direktørhuset i Bjølvefossen smelteverk og gløder som jern. Her bor vi, amerikanske Jen tekstilkunstner, australske Ross poet, Minnesota- og Montana-poet Jolene, irske Susan felespiller og bildekunstner, pluss paret på toppen, nederlenderne som har slått seg ned her, fått to sønner, med allestedsnærværende ansvar og autoritet for sted og stemning – og en blind hund. Susan spiller konsert, spiller konserter, har vært her tre ganger, gått i hardingfelelære hos helten Knut Hamre, og gjort seg til venn av familien Kjepso. Hun tar oss med opp dit den en av de første junidagene, vi klatrer åssiden opp, over mørk jord, sleipe røtter og vannholdig mose og kommer bakveien inn på gårdstunet der gården ligger ute veiforbindelse og er hjem til et par på 82 (hun, skotsk, liten) og snart 80 (han, norsk, høy). Begge må være sta, men i møte med oss er de blide, klartalte og åpne – for nye mennesker, for samtale og ideer. 'I femti år har han holdt ut meg meg', sier hun, og trenger ikke å smile for å få oss til å smile og vite at det har vært femti gode, travle, diskuterende, åpne år – og slett ikke isolerte.
Dagene er lange til å begynne med. Som to dager i én. Jeg legger meg tidlig, står opp tidlig, og derimellom kjemper jeg med stoffet jeg har tatt med meg hit. Som skal bli en bok. Som redaktøren min har lest begynnelsen av, og likt, kalt en roman og bedt meg skrive videre på. Men bok? Hvordan vet vi at stoffet holder? Må det bli en roman, eller kan det være det er fragmenter som ikke holder hele veien til mål? Hva skjedde med angsten min for å skulle fylle en forhåndsdefinert form? Og hvor kommer disse ordene fra, 'må' og 'skal'? Jeg må gå vekk fra 'bok', 'ferdig' og 'produkt'. Blir målet for viktig, så uttalt og ettertraktet, da dør teksten, og denne teksten er i ferd med å dø mellom hendene på meg, med Hardangerfjorden som sin grav, idet det løsner. Et annet prosjekt har kommet inn fra sidelinjen, fra underbevisstheten, fra et sammenfall av alt, synes det, alt som er og har vært og kan bli.
Og naturen er der. Fjellene er så bratte at jeg må gispe når jeg snur meg etter den første klatringen oppover. Gispe og glise. Jeg blir en amerikaner som romantiserer Norge: Wow. Jeg blir viking, jeg blir fjellgeit, jeg blir yr og alt virker lett. Jeg skriver, teksten er ikke lenger stagnasjon, er ikke lenger tvang, den er mulighet og åpning, mot noe i min historie og noe samtidig universelt. Jeg tror på det nå: Om man går tilstrekkelig langt innover, kan man også gå utover, til det allmenne, til menneskene.
Jeg skriver en hund! Jeg redigerer en lengre tekst, stykker den opp, da jeg plutselig ser den: en fullkommen hund som sitter på siden, med ører og snute og hale og alt. Dagen etter blir jeg bedt om å passe den blinde hunden på huset. Slike ting blir til tegn i en hverdag der man har plass til luft mellom tankene, der alt strekker seg utover og innover og ingenting føles endelig.