Jeg har gjort mange intervjuer med kunstnere, forfattere og kulturpersonligheter. Her er noen få av dem.

Vold er den røde tråden i alt filmskaper Deeyah Khan har lagd. Jeg har intervjuet henne for Rushprint om filmen Raseri bak lukkede dører, der hun møter menn som utøver vold mot kvinner de sier at de elsker (se den på NRK!). I intervjuet snakker Khan om machoidealer, Andrew Tate og innestengte følelser, om at partnervold forekommer i alle miljøer og at psykisk vold også er vold – og hvor vanskelig det var å få voldsutøverne til å snakke på kamera.

«Det var avgjørende for meg å vise at mennene som gjør dette, ikke er monstre, men mennesker vi kanskje jobber, er venner eller naboer med. Derfor ville jeg ikke skjule ansiktene eller forvrenge stemmene deres. Bare ved å se dem, kan vi få en forståelse av hva som har brakt dem dit de er», forteller Khan.

For Rushprint har jeg også intervjuet den syriske dokumentarfilmprodusenten Orwa Nyrabia om hva som skal til for å avkolonisere dokumentarfilmen.

Etter å ha sett litt for mange filmer der vestlige filmskapere har lest en reportasje fra et fjerntliggende land, fått filmstøtte og så reist dit for å «redde verden», mener IDFA-lederen det er på høy tid – noe som blant annet har fått ham til å endre sin egen måte å lede verdens største dokumentarfilmfestival på.

Jeg intervjuet Mats Ek høsten 2021, i en liten lomme av tid der det gikk an å møtes fysisk innendørs på minst én meters avstand. Intervjuet sto på trykk i Operaens første trykte program på nesten to år, og det sto midlertidig på operaen.no, men er også delvis gjengitt i denne podkastepisoden av «Operaen på øret». Og her er et tekstutdrag:

Endelig er Mats Ek tilbake i Nasjonalballetten

At Mats Ek framfor noen annen har satt Norden på det internasjonale dansekartet, er ingen overdrivelse. Ryktene om hans tilbaketrekning fra dansens verden, er derimot grådig overdrevet.

Jeg møter Mats Ek idet han akkurat har valgt ut dansere til Hun var svart og … og Brahms. Fra 29. januar danses de to verkene i en helaften med den enkle tittelen Mats Ek. (…)

Trakk seg ikke tilbake likevel
– Velkommen tilbake til Oslo! Du jobbet sist med Nasjonalballetten med Tornerose i 2001 og 2003. Hvorfor tok det så lang tid før du kom tilbake?

– Jo, dels hadde jeg låst meg til oppdrag som måtte fullføres. Dernest hadde jeg en ambisjon om å ta et steg tilbake da jeg fylte 70, og det er jo allerede noen år siden, sier han og smiler forsiktig.

Her må vi stoppe opp litt, for i 2016 ble det altså gjort et stort nummer ut av at Mats Ek trakk seg tilbake som koreograf og samtidig trakk tilbake verkene sine. Ifølge hovedpersonen var det ikke så drastisk som det har blitt omtalt.

– Jeg tok et steg tilbake for å se at jeg ikke kjørte på av gammel vane uten å tenke på om jeg klarte og faktisk ville fortsette som før. Det innebar at jeg fullførte de forestillingene jeg hadde lovet, dernest ville jeg ligge lavt med å koreografere en stund. Men så viste det seg at jeg gjerne ville fortsette, og smått om senn satte jeg i gang igjen. Kort tid etterpå fikk jeg tid til å komme hit igjen. Det er jeg glad for.

Bruker den klassiske balletten som grunnlag
Den klassiske balletten danner utgangspunktet for Eks koreografi, og danserne han jobber med, må være trent i klassisk ballett.

– Det finnes en stor kunnskap innbygd i det systemet, forklarer han.

– Jeg har lurt på hvorfor den klassiske tradisjonen er viktig for deg, som vel kalles en moderne koreograf?

– Den klassiske balletten finnes som grunnlag i et treningssystem. Tar man det på alvor og bruker det – ikke som en stil, men som et teknisk opplegg for kontroll av kroppen – så gir den klassiske teknikken fortsatt veldig mye. Og denne klassiske kunnskapen og arven er også til fordel for den moderne dansen, synes jeg. Og spørsmålet ditt var …?

– Jo, akkurat det du snakker om: Hvorfor holde på den klassiske tradisjonen og teknikken?

– Den klassiske teknikken er én sak. I tillegg finnes repertoaret, og det synes jeg også er verdt å bevare – forutsatt at det tas på alvor. At det ikke gjøres som en oppvisning i bravur, men brukes for hva det har å si.

Han forklarer:

– Det høres kanskje merkelig ut, men den klassiske tradisjonen bygger jo for det meste på eventyr – ofte kombinasjoner av ulike eventyr. Disse eventyrene kan man i dag, kanskje med et smil, kalle søte, men da de ble til fra midten av 1800-tallet, var eventyrverdenen dels mer grusom og dels tatt mer på alvor. Det alvoret finnes skjult i de klassiske eventyrene og de klassiske eventyrballettene, med såkalt liv og død, sjalusi, ondskap, godhet – visselig i klisjéformer, men grunnsteinen er en erfaring av livet. Og om det får være med, synes jeg det klassiske repertoaret er viktig å holde kontakt med.

Sier Ek, som er berømt for sine nytolkninger av ballettklassikere som Giselle, Carmen, Svanesjøen, Julia og Romeo og altså Tornerose.

Eksplosjoner i farge og form
Nå skal kompaniet danse den fargesprakende … og Brahms samt balletten Hun var svart, beskrevet som «en formmessig eksplosjon av bevegelser og følelser».

– … og Brahms bygger ikke overraskende på Brahms Fiolinkonsert i D-dur – hans eneste fiolinkonsert – og jeg tror mange vil kjenne igjen dens bærende tema, forteller Ek.

– Denne balletten lagde jeg med en annen ambisjon enn vanlig, nemlig å koreografere musikken som sådan. Jeg har hatt for uvane å lage dramatiske verk eller verk som kombinerer dramatiske situasjoner. I dette tilfellet var musikken den dramatikken jeg ville forsøke å skape koreografi på. Så det er en slags koreografisk lesning av musikken.

I kontrast til … og Brahms står balletten Hun var svart fra 1995.

– Hun var svart bygger på Henryk Góreckis musikk: mørk, men energisk og poetisk – ja, det synes jeg, i kontrastene mellom det følsomme, det rå og det repetitive. Det er en slags minimalistisk musikk. Ikke for sin egen skyld, men – sånn jeg oppfatter det – for situasjonens skyld …

Han avbryter seg selv:

– Æsj, det er vanskelig å prate konkret om musikk. Men inn i musikken som var opprinnelsen for Hun var svart, leste jeg konkrete situasjoner som veksler mellom interiør og eksteriør. I spennvidden mellom det sosiale og det private bygger disse situasjonene en slags forbindelse. Og hvorfor da «hun var svart»?

Ek stiller spørsmålet selv, før han forteller om Beppe Wolgers, som norske lesere nok kjenner best som pappaen til Pippi. Men Wolgers hadde mange bein å stå på:

– Beppe Wolgers var en etterspurt skøyer som leverte følgende anekdote:
«Jag drömde om Gud inatt.»
«Hur såg han ut?»
«Hon var svart!»

– Jeg er selv overhodet ikke religiøs, men jeg synes den fortellingen er genial både i sin slagferdighet og fordi den peker mot et helt annet hold. Ikke opp og bort, men ned: på noe usett, noe foraktet, noe lite og bortglemt, eller truende, noe man ikke vil ta tak i. Og derfor bruker jeg den metaforen for en skapning som i løpet av balletten kravler omkring og snubles på, men aldri ses, før hun på slutten brer ut sine vinger, om jeg kan kalle det det. Potensialet i det usette, det er kanskje rammen rundt det hele.
(…)

Jeg intervjuet koreograf Alexander Ekman til Nasjonalballettens premiere på Ekman/Haagenrud/Kylián noen uker før nedstengning nr. 2. Intervjuet ble publisert på operaen.no og på Operaens Instagram-konto (Operaen produserer ikke trykksaker under covid-19-pandemien). Her er et utdrag:

I Oslo er Ekman mest kjent for å ha skapt A Swan Lake, en moderne versjon av Svanesjøen, der andre akt ble danset i 5000 liter vann. I andre balletter har han fylt scenen med høy (A Midsummernight’s Dream), tyll (Tyll), mengder av grønne baller (Play) eller kaktuser, som i Cacti.
– Hvorfor gjør du dette, fyller scenen med ett element?
– Det vil jeg ikke svare på, tror jeg.
Han ler.
– Jag tycker det er roligt? Akkurat kaktusen har en sterk symbolikk. Jeg valgte det objektet fordi kaktusen er en blomst som man kan analysere på mange ulike vis. Den har denne dobbeltheten i seg. Den er vakker, men hvass. Jeg synes den er en merkelig skapning, og vakker, helt enkelt.
Timingen er også hvass i Cacti. 16 dansere gjør tidvis samme bevegelse, og selv beskriver de tempoet som høyt og fysisk krevende.
– Jeg har alltid vært fascinert av synkron dans, forteller Ekman. – Jeg synes det er utrolig vakkert. Det er et samarbeid som går utover vår egoisme, som krever heftig kommunikasjon. Det sitter nok i ryggmargen, siden jeg er utdannet klassisk danser. Det sier seg nesten selv at det bidrar til å forme bevegelsene som kommer ut av meg.
(…)

Tross covid-19-pandemien har Ekman det bra. Han er i Stockholm, lever et mindre omreisende liv enn vanlig, men er travel, som vanlig. Nå jobber han med å omarbeide et gammelt verk skapt for Nederlands Dans Theater, der han selv tilbrakte mange år. I tillegg skaper han et interaktivt performancekunstverk. Samme dag som vi prater sammen, har han etterlyst deltakere via sin instagramkonto, @ekman.
Tidligere i høst skapte han det koronatilpassede verket Shift for Kungliga Baletten på Stockholmsoperaen, der han selv ble danser. Det ble satt opp sammen med Cacti, som endelig fikk sin sverigepremiere.
– Hvordan var det?
– Fantastisk! Det var veldig vakkert å se Cacti i Stockholm. Etter ti år kom den endelig hit! Jeg lagde en egen stor versjon med 27 dansere på scenen. Det var bare lov med 50 personer i salen, men vi spilte den også inn. Det er heftig å se et verk fortsett kan leve etter ti år.
– Jeg tror vi har et behov å forsøke å forklare allting. Jeg også. Og det er veldig tydelig hva Cacti handler om. Nå har jeg en periode hvor jeg vil skape mindre forklarende verk. Ting man ikke riktig vet hva er, men kanskje kan forstå likevel. Det er det som er så heftig med kunst, når man kan forstå noe uten ord.
(Utdrag)

Det kunne gått bra for Romeo og Julie, mener regissør Sigrid Strøm Reibo, som blant annet lot seg fascinere av engasjementet og motet til klimaaktivist Greta Thunberg i sin oppsetning av Romeo og Julie høsten 2019. Jeg intervjuet regissøren – og fikk deilig gjensynsglede av Shakespeares klassiker.

“Jeg synes det er fantastisk at du kan ta en over 400 år gammel tekst, som dette er, og så ser du at mennesket er det samme. Samfunnet kan være annerledes, men våre lengsler, drømmer, kjærlighet, ambisjoner og ønske om makt – alt er det samme som da Shakespeare skrev teksten. Det er derfor disse historiene kan fortelles igjen og igjen og være aktuelle, fordi det er de samme tingene vi mennesker går gjennom – vi blir alle kastet inn i livet, vi skal alle lære og feile, og vi skal alle dø. Likevel tror vi at vi har kommet så mye lenger enn for 400 år siden!”

— Sigrid Strøm Reibo

Jeg har flere ganger hatt gleden av å intervjue Alan Lucien Øyen, en av Nasjonalballettens huskoreografer, deriblant høsten 2018, da Øyen sto bak storsatsningen The Hamlet Complex på Hovedscenen i Operaen.

Jeg intervjuet danserne Maria Kochetkova, Maiko Nishino, Eugenie Skilnand og Melissa Hough, som sto på scenen under Sir Kenneth Macmillans ballett Manon, og Maria nok en gang til Svanesjøen-programmet i november. Herlige samtaler med gripende dyktige folk. Den som lever av å stille spørsmål, er privilegert.

Nasjonalballettens storsatsning Sleepless Beauty byr på fire urpremierer av de fire koreografene Ingun Bjørnsgaard, Hege Haagenrud, Melissa Hough og Ina Christel Johannessen. Jeg så prøver og møtte de fire noen uker før premieren – med fire programtekster som resultat.

I september 2016 møtte jeg superkoreografene Sol León og Paul Lightfoot i Operaen. Her er et utdrag av intervjuet jeg gjorde med dem:

Paul Lightfoot og Sol León har alltid beskrevet måten de arbeider på som en dialog. Det er en uforutsigbar dialog – og en samtale som ikke ser ut til å kunne tømmes. Så hva skjer når de prater sammen? Litt av det samme. De lar hverandre snakke ferdig, men legger ikke skjul på det når de er uenige. De har utviklet ballettene sine i samme rom, ofte i samdans, likevel kan de beskrive dem ganske ulikt.
– Alle disse tre ballettene vipper på grensa til galskap, sier Paul en gang i løpet av intervjuet.
– Galskap? innvender Sol:
– Når jeg hører galskap, tenker jeg sykdom. Sad Case er hysterisk og morsom, fullstendig hormonell. Den er euforisk, en eksplosjon av energi. Sleight of Hand er kontrollert og seriøs, Same Difference er absurd. Men ingen av dem representerer galskap, sier hun.
De har ikke valgt verdens enkleste arbeidsmåte: det å jobbe sånn sammen, to sterke personligheter og viljer – i en lang periode også kjærester – i et rom fullt av dansere med sine viljer og egoer. Men uenighet er bare en del av metoden.
– Jeg vet ikke om noen andre som jobber som oss, sier Sol, som medgir at det er krevende:
– Vi er to instrumenter som må lytte til hverandre og til summen av det de to skaper. Det er skjørt, noen ganger til å miste motet av, men så gjør jeg det likevel – av grunner som ikke kan beskrives.
Nesten 60 verk har det blitt, og i alt de har skapt, har de brukt seg selv:
– Hvor enn vi sto i livet, tok vi det med inn i arbeidet vårt. Deler av meg er der inne, både vanvittig glade og vanskelige ting, sier Paul:
– Når jeg ser meg tilbake, vet jeg at jeg ikke kunne gjort det annerledes.

8. september åpnet Vildanden + En folkefiende – Enemy of the Duck Ibsenfestivalen 2016. Som redaktør for forestillingsprogrammet intervjuet jeg den islandske trioen bak forestillingen og skuespiller Kai Remlov, som i rollen som Gamle Ekdal går av med pensjon. Heftige, morsomme dager! 

– Sannheten er vår vei framover, men enkelte sannheter vil ødelegge mer enn de heler, sier den islandske regissøren Thorleifur Örn Arnarsson. 
8. september går hans drøm om å sette sammen Ibsens stykker Vildanden og En folkefiende i oppfyllelse. Ønsket går ti år tilbake i tid, til hans egen skilsmisse.
– Jeg var nygift da det ble åpenbart at forholdet ikke kunne vare. Så leste jeg Ibsens refleksjoner over livsløgnen og forsto at jeg hadde løyet for meg selv, forteller han.
Regissøren strevde med å skrive de to stykkene om til ett. Inntil han ba forfatter og tidligere avisredaktør Mikael Torfason bli med på prosjektet. De gikk tilbake til Ibsens originaltekst, skrev i tillegg mye nytt, men forsøkte hele veien å bevare essensen i Ibsens stykker.
– Ibsen skrev stykkene med to års mellomrom. Det virker som om han problematiserer sannhetens to sider, sier Torfason.
Arnarsson mener stykkene i kombinasjon demonstrerer hvor sammensatt sannheten er:
– En folkefiende viser den vitenskapelige sannheten. Det er nesten ingen tvil om at hovedpersonen Tomas Stockmann har rett. Er han fanatisk? Ja. Men han lyver ikke. I Vildanden har vi den private sannheten. Gregers Werle reagerer emosjonelt på en familieløgn ved å ville avsløre løgnen, sier han.
 

Påsken 2016 intervjuet jeg Jiří Kylián til programmet for Mesteraften Kylián: Black & White, en forestilling jeg også holdt introduksjonsforedragene til. Det var en stor opplevelse – for det er en grunn til at Nasjonalballettens dansere kaller ham for Gud! Her er et lite utdrag:

"Hva du enn vet, er det verdiløst med mindre du deler det med noen. Å dele livet med noen er et varig eksperiment, særlig fordi vi ikke er skapt for å dele det med et og samme menneske – det er bare noe kul- turen forteller oss. Men i dans har jeg villet vise øyeblikkmøter – hvordan vi kan dele øyeblikk med noen og ha en vakker, ja, spirituell opplevelse. Det skjer ikke ofte, men når det skjer er det magisk – som en tredje dimensjon. Denne tredje dimensjonen søker jeg som koreograf."

Til Nationaltheatrets eget magasin, National-magasin høsten 2016, intervjuet jeg regissør Kjersti Horn og scenograf og kostymedesigner Katja Ebbel Frederiksen, som 22. oktober har premiere på en helt ny produksjon av Reisen til julestjernen. For dem handler forestillingen om et modig lite menneske som vil gjøre verden god igjen. 

Da balletten Anna Karenina hadde norgespremiere våren 2016, intervjuet jeg den tyske koreografen. Det begynner slik: "'Det er umulig å lage ballett av Anna Karenina', mener Christian Spuck, som gjorde det likevel. Nå deler han sin storslåtte ballett med Norge."

Høsten 2015 hadde Alan Lucien Øyen urpremiere på sin nye ballett, Timelapse, som del av produksjonen Back to the Future. Jeg intervjuet ham til Nasjonalballettens program. Intervjuet ligger også ute på operaen.no.

Til samme program og forestilling intervjuet jeg den amerikanske koreografen William Forsythes to iscenesettere Christopher Roman og Thierry Guiderdoni. 

I en undersak fikk jeg også innsikt i hvordan danserne synes det er å danse denne koreografen:

Høsten 2015 danset Nasjonalballetten Manon (1974) av Kenneth MacMillan for første gang. Jeg intervjuet radarparet som innstuderer hans balletter med dansere verden rundt, og med enken etter ham, Lady Deborah MacMillan. Førstnevnte er gjengitt på operaen.no.  

INDERLIG LEKEN: Våren 2015 intervjuet jeg Nasjonalballettens huskoreograf Jo Strømgren i forbindelse med urpremieren av hans ballett Lamentate.

Å KOMME TILBAKE: Våren 2014 kjempet Nasjonalballettens danser Lucas Lima seg tilbake til scenen. I dette intervjuet i Backstage snakket han om veien tilbake – og Nasjonalballettens helsetjeneste ga sin vurdering av skadeomfanget i Nasjonalballetten – og hvordan man best kan jobbe for å komme tilbake i topp form.

Som ansvarlig for Dagbladet.no/litteratur (2001–2007) gjorde jeg mange forfatterintervjuer, noen publisert kun på nett, andre også på papir. 

Her møtte jeg Nils-Øivind Haagensen i forbindelse med hans diktsamling Hvorfor er jeg så redd? (Tiden Norsk Forlag 2006). Hele intervjuet kan leses her.

Jeg intervjuet Frode Grytten da han vant Rivertonprisen for romanen Flytande bjørn i 2006. Det var en overraskende utmerkelse – Grytten er ikke er kjent som krimforfatter – men var et desto mer interessant intervju å gjøre for en som hadde lest og likt boka. Hele intervjuet kan leses her.

Som del av dekningen av karikaturstriden i 2005–2006 møtte jeg den danske forfatteren av barneboka om Muhammeds liv, Kåre Bluitgen, som i sin tur inspirerte Jyllands-Posten til å trykke de tolv karikaturtegningene som utløste striden. Hele intervjuet kan leses her.

Som kulturjournalist i Dagbladet (til og med 2007) skrev en lang rekke saker om musikk, film, teater og andre kulturuttrykk. På frilansbasis intervjuet jeg elektronikaduoen Bygdin da de i 2009 oppsto som en avlegger av 120 Days.

Hver måned i mange år har jeg intervjuet månedens poet i diktforumet Diktkammeret, som fra 2001 til 2015 ble drevet på Dagbladet.no, og fra 1. september 2015 drives videre på diktkammeret.no. Diktlærer Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt, en jury velger ut et utvalg finaledikt som trykkes i papiravisa, og kårer én månedens poet, som intervjues på Dagbladet.no. Fra 2003 til 2014 ble Skolekammeret drevet som et tilsvarende forum for skoleungdom, med Kristian Rishøi som diktlærer. Dikt- og Skolekammeret har vært startgropa for rundt 40 skjønnlitterære debutanter og har ført til tre egne bokutgivelser (mer under Redaktørarbeid/bokutgivelser). Dikt- og Skolekammeret passerte i mars 2014 én million innlegg.

Faksimile fra noen få artikler fra Dikt- og Skolekammeret i Dagbladet.no. Flere ligger på db.no/kammeret, Diktkammeret ligger på db.no/dikt.