Opprørets time har kommet (tilbake)

Faksimile: VG 24. mars 1994

23. mars 1994, to uker etter at Soundgarden ga ut albumet Superunknown, spilte de på Sentrum Scene. Det var turneens første kveld (!), og som del av en betydelig gjeng fra Moss (Helen Catrine, Lars, Peran, Kai, Thea, Yngvild, Kay, Ole Martin, Miriam, Tage, Espen H., Dag Ståle og Risto) hadde jeg sikra meg billett – til 200 kroner.
                  Det vet jeg fordi jeg 30 år senere står i kjellerboden og leser om kvelden i dagboka jeg hadde på den tida (som jeg kalte Ravn). Jeg har limt inn konsertbilletten og beskriver hvordan vi (mosse)jentene var i mindretall: «Det var 1700 folk der inne, og av dem kanskje 200 jenter.» På slutten gikk de to laveste av oss fram og «fikk sitte på skuldrene til to folk (gutter), så jeg hadde et flott overblikk overalt» – og her legger jeg til at jeg i noen sekunder fikk kontakt med frontfigur Chris Cornell: «Faktisk – det er jo ikke så stort der (Sentrum Scene). Men fullt var det.»
(På nettet, som vi ikke engang forholdt oss til den gangen, ble konserten senere omtalt som «one of the most heavily-bootlegged Soundgarden shows of all-time». Vi forholdt oss imidlertid herlig analogt til den; i dagboka skriver jeg hvordan jeg i forkant av konserten har tatt albumet opp på kassett – for å være litt forberedt. Det overrasker meg ikke om det var Yngvild som hadde rukket å kjøpe plata i løpet av de to små ukene som hadde gått siden utgivelsen!)

30 år. For en som de siste årene har jobbet en del med en helt annen komponist, Johann Sebastian Bach – som skrev noe av sin fineste musikk for 300 år siden – blir Soundgarden-konserten en tidsmaskin. For 30 år er en tidel av 300 år. Det gjør 30 år til lang tid, samtidig som jeg i en alder av 47 plutselig innser at 300 år kanskje ikke er så lenge (i alle fall ikke den evigheten som 17-årige Maria på Sentrum Scene ville tenkt). Menneskeheten er mer eller mindre den samme i dag som i 1724, i alle fall kanskje, men kloden er det avgjort ikke.

Dagboksnotater i hånden til en begestret 17-åring som blant annet noterer «musikk har vokst til å bli en stor interesse for meg, nesten en besettelse jeg ikke kan leve uten.»

Jeg tar meg i å spille Superunknown-albumet igjen og igjen. 30 år siden utgivelsen skjønner jeg fremdeles ikke helt hva Cornell mente med de mange kontrastene og nesten-paradoksene han skildrer i tittelsporet, men jeg elsker fremdeles den opprørske energien i låta – og måten den drives fram av Matt Camerons presise og samtidig nesten sinte trommespill (jeg synes også jeg kan spore en annen trommishelt i detaljene, nemlig Stewart Copeland i The Police. Det er sikkert etterpåklok ønsketenkning, men tanken gir meg glede). Også sistelåta, «Just Like Suicide», får det fremdeles til å dirre i meg – og nesten sju år etter at Chris Cornell tok sitt eget liv, gir den også albumet en uunngåelig tragisk klangbunn.
Likevel er det ikke disse kvalitetene som slår meg sterkest ved gjenhøret – nei, fordi det har gått en god chunk av tid siden utgivelsen, ser jeg plutselig muligheten av at Soundgarden allerede i 1994 beskrev de grove endringene verden siden har fått merke mer og mer av. Klimaendringene, som ikke minst påvirker California – med tørke og store, irreversible skogbranner – griper også om seg nord mot Seattle, byen Soundgarden og resten av grungen gjorden berømt. Og i «Black Hole Sun», det nærmeste Soundgarden kom en kommersiell hit?, beskriver Cornell «boiling heat / summer stench / ‘neath the black, the sky looks dead», en hete og stank vi etter all sannsynlighet vil kjenne mer og mer til i årene som kommer. Videre, i «4th of July», synger han:

Pale in the flare light, the scared light cracks and disappears
And leads the scorched ones here
And everywhere no one cares, the fire is spreading
And no one wants to speak about it

I dag vet vi at fornektelsen av klimaendringene har vært – og stadig er – en mye benyttet strategi blant selskaper som ønsker å tjene penger på olje, plast og overforbruk. Kanskje har vi også bidratt til fornektelsen selv, disse årene, jeg og du og alle andre? Norske Kari M. Norgaard, som har utvandret til USA og er sosiologiprofessor i Oregon (nabodelstat til grungestaten Washington), beskriver i boka Living in denial. Climate change, emotions and everyday life (MIT Press, 2011) hvordan nordmenn unngår å snakke om klimaendringer, nettopp fordi vi vet at gullgruven vår, oljeproduksjonen, er en av hoveddriverne bak klimaendringene. De to kjensgjerningene utløser kognitiv dissonans i oss, og derfor unngår vi helst tematikken.
(I et litt større bilde kan vi også se hvordan vi har unngått å skildre klimaendringene i kulturen vår. Hvor mange norske klimafilmer kan du for eksempel komme på? Hvilke andre «klimapop»-artister enn Marte Wulff har du hørt om?)

Kari M. Norgaards utgivelse «Living in denial» kan få klimakonfliktsky nordmenn til å se seg selv med nye øyne. Omslag: MIT Press

Jeg vil ikke fornekte mer, derfor roper jeg sammen med en rekke andre kulturfolk i Norge stadig høyere hvordan Norge i en tid med nye varme-, tørke-, issmeltings-, nedbørs- og uværsrekorder, stadig vekk lyser ut nye olje- og gassfelter. For noen helger siden ble Den norske Forfatterforening, som jeg er medlem av, den niende kunstnerorganisasjonen som på et år har vedtatt en resolusjon mot oljeleting. Vi blir neppe den siste – heldigvis. Dette er vårt kollektive opprør, som vi deler med naturvernorganisasjoner og ungdommer som fremdeles orker å streike for klimaet.

Mitt nei til oljeleting, min langfinger til Equinor (og selskapets forsøk på grønnvasking blant annet gjennom sponsing av norsk idrett), er uttrykk for et opprør som også fantes i meg i 1994. Da jeg satt og gynget på skuldrene til en svett type på Sentrum Scene, var jeg en opprørsk 17-åring som hadde drukket tre halvlitere og sneket seg inn på Sentrum Scene med lånt legitimasjon (takk, Kristin R.!) og som frøs på ryggen av Kim Thayils ustrigla gitarspill og måten han og Soundgarden og grungen viste fingeren til glossy harmonier. «In my youth I pray to keep», sang Cornell i konsertens åttende låt, og mitt middelaldrende grunge-jeg kjenner et blaff av lykke av at jeg tross alt har klart å bevare noe av ungdommens opprør i meg, om det enn har endret form og retning.
                 
Om det faktisk er klimaendringer Soundgarden beskriver på Superunknown, kan jeg ikke vite sikkert, men kraften i opprøret deres er utvilsom, og den er sterk. 30 år seinere hegner jeg om denne kilden til opprør som om det står om livet, for det står faktisk om livet – kanskje ikke vårt eget, men livet til artene rundt oss og livet til barna våre og alle som kommer etter oss. 
Mens Cornell synger: «Building the towers / belongs to the sky / When the whole thing comes crashing down / don't ask me why», setter jeg opp en enkel likning: «Klima + opprør = håp». Og håpet er, blant mye annet, at dattera mi og venninna hennes – om ti eller 30 år – skal kunne sitte på skuldrene til noen snille fremmede og gynge i takt med opprørsk musikk på et sted like fett som Sentrum Scene. Ja, kanskje helst akkurat der.

Hvordan ble George Balanchine den viktigste mannen i amerikansk ballett?

Jeg har fått boltre meg i stoff om George Balanchine – og skrevet en artikkel om hvordan han, en sultende danser i revolusjonens Russland, ble den mektigste figuren i amerikansk ballett.

Historien om George Balanchine byr på savn og sult, revolusjon og eksil – nyskaping, kontrollbehov og tøying av hva som er fysisk mulig. Med balletten Diamonds ville han gjenskape prakten han opplevde i St. Petersburg som ung danser –  der han lærte seg trinnene han siden tok med seg til USA.

Men historien om George Balanchine inneholder også mulig maktmisbruk og en rekke forhold med kvinnelige dansere, noe jeg også skriver om. Kildene er mange, og jeg har blant annet lent meg til den nye podkasten The Turning: Room of Mirrors, men også danseforskning om kvinnekroppsidealet Balanchine sies å ha skapt, blant annet fra bøker som The Evolving Feminine Ballet Body.

Det russisk-amerikanske sporet har jeg blant annet utforsket i bøkene Before, Between, and Beyond, Making Ballet American og Balanchine and the Lost Muse, PBS-dokumentaren Ballet in America: George Balanchine (part 1 and 2), som ligger på YouTube (anbefales!) og New Yorker-artikkelen «George Balanchine’s Soviet Reckoning».

Den nesten underlige effekten er at jo mer jeg leser og lærer om ham, jo mer vil jeg se av ballettene han har skapt. (Tidligere har jeg ofte syntes at Balanchines balletter er stive og altfor glitrende.)

Nå finnes i alle fall sjansen her til å se Diamonds – i forestillingen Diamanter – og så tillater jeg meg å glede meg til å se ballett han skapte til Stravinsky!

Går det an å lansere film om Israel og Palestina akkurat nå?

Faksimile: Rushprint

Norsk-palestinske Mohamed Jabalys ultraferske dokumentarfilm Livet er vakkert hadde premiere på verdens viktigste dokumentarfilmfestival (IDFA) mandag denne uka, mens Tonje Hessen Scheis Praying for Armageddon hadde USA-premiere dagen etter at Hamas angrep Israel – og begge har utløst sterke reaksjoner.

Der Jabaly skildrer sin kamp for å bli i Norge og Tromsø samtidig som han lengter hjem til Gaza, viser Scheis film hvordan evangelikale kristne i USA nører oppunder konflikten mellom Israel og Palestina.

Men hvordan lansere film som berører Israel/Palestina-konflikten i et så betent klima som dagens? Og med alt som pågår på Gaza, i Israel og på Vestbredden, kan man kalle egentlig slippe en film med tittelen Livet er vakkert?

Dette har jeg skrevet om for Rushprint. I artikkelen snakker jeg med Mohamed Jabaly og filmprodusentene KriStine Ann Skaret (Stray Dogs) og Torstein Parelius (UpNorth Film) om utfordringer og potensielle fallgruver.

Faksimile: Rushprint

The relentless interruptions of motherhood – i bokform!

Forordet – i norsk språkdrakt.

Endelig er den her, Kristine Nyborgs fotobok om morskapet, Learning to Speak Bear, der jeg har fått æren av å skrive forordet!

Her er et utdrag (forordet finnes dessuten på engelsk):

«Jeg tror det er sant, at det å få barn er noe av det største et menneske kan oppleve. Et mirakel, fysisk sett. En jording, mentalt sett. En kontinuerlig utvidelse av hjertet. Men det er også noe av det mest krevende vi kan gjøre. Det hjelper å ha ønsket seg barn når man med søvnløs hjerne og oppstykket døgn skal lære seg alt dette nye helt på egen hånd – på et språk man attpåtil må snakke med hele kroppen.

Ferske foreldre får livet snudd på hodet. Særlig mor, særlig om hun har lest og hørt hvordan man gjør alt «riktig». Og om hun vil fortsette å være et arbeidende menneske også ute i verden, kan hun bli stående på hodet en god stund.

Å fullføre en tanke. Skrive et sammenhengende avsnitt. Se gjennom kamerarullen og oppdage en rød tråd. Det er arbeid som krever tid. Ro. Konsentrasjon. Før man får barn, er det lett å ta det som en selvfølge. Med familie oppstår dette rommet etter at barna har lagt seg. Med mindre man har barnehage og økonomi nok til å kunne hengi seg til arbeidet i arbeidstida. (…)»

Boka beskrives sånn av forlaget:

“Learning To Speak Bear is a book of photographs exploring the visual cues and relentless interruptions of motherhood while showing the grit that happens in caring for young children. It seeks to take the viewer through the reality that is everyday life and shed light on the challenges primary caregivers face. Having children is a biological process, becoming a mother is not. Becoming a mother means confronting buried trauma while straddling the first, second and third shifts, juggling physical and emotional needs with financial obligations and often lamenting careers due to high childcare costs and poor support. These photographs are an invitation to explore the physical work of the second shift so you can understand the mental load of the third shift. This is motherhood.”

Bestill den her!

Kolonialisme med kamera

Faksimile: Rushprint

Den syriske dokumentarfilmprodusenten Orwa Nyrabia, som leder verdens største dokumentarfilmfestival, er gått lei av vestlige filmskapere som reiser ut for å «redde verden». Da jeg fikk intervjue ham for Rushprint, ble praten en slags ABC til hvordan kolonialisme typisk ser ut på lerretet – skikkelig forfriskende for meg, og kanskje lærerikt for norske filmskapere og andre som står i fare for å trekke fram det mest eksotiske når vi skildrer «de andre»?

Etter å ha sett litt for mange filmer der vestlige filmskapere har lest en reportasje fra et fjerntliggende land, fått filmstøtte og så reist dit for å «redde verden», mener IDFA-lederen det er på høy tid å avkolonisere filmblikket og dokumentarfilmen.

– Hvis du gjentar kolonialismens historie med kameraer, kan du ikke late som om du redder verden. Det er utbytting, mener Nyrabia. – Det er heller ikke sånn du skaper kunst, men business.

– Har du noen tommelfingerregler, en sjekkliste som norske filmskapere bør gå gjennom?

– Først av alt ville jeg snakket med mennesker, skaffet meg samarbeidspartnere som er ærlige, og lytte, ikke på en selvrettferdig måte. Hvis de sa at jeg var i ferd med å bli en «hvit redningsmann» – «a white savior» – skal jeg ikke tenke at de hater min medgang. Jeg vil lytte, spørre meg selv hvorfor og hvordan jeg ikke har lagt merke til det? Det får du kun til med folk som kommer fra andre deler av verden, andre kulturer, sier han. Her leser du hele intervjuet.

“Europeere leser alltid en artikkel i New York Times – jeg vet ikke hvorfor, men det er alltid der – om en historie på den andre siden av jordkloden. Du vil lage den filmen, du forbigår fire lokale filmskapere på veien, men flyr dit og betaler menneskene du møter, sånn at de hjelper deg – og de gir deg all den folklore du vil ha, for de trenger pengene. Du kommer hjem og føler deg som verdens beste menneske, fordi du reddet de stakkars menneskene. Kanskje får du til og med fly dem inn til neste filmfestival, der de viser fram sine tradisjonelle drakter, og du kan rope at «dette er urettferdig», og alle i salen har et øyeblikk av katarsis – men faktisk gjorde du alt for din egen skyld. Filmskaperne som bor der du spilte inn filmen, fikk ikke sjansen, og nå er muligheten borte.”
— Orwa Nyrabia

Hva driver mennene som utøver vold mot kvinnene de elsker?

Deeyah Khan i arbeid. Foto: Fuuse

Vold er den røde tråden i alt filmskaper Deeyah Khan har lagd. Jeg har intervjuet henne for Rushprint om filmen Raseri bak lukkede dører, der hun møter menn som utøver vold mot kvinner de sier at de elsker. Se den på NRK!

I intervjuet snakker Khan om machoidealer, Andrew Tate og innestengte følelser, om at partnervold forekommer i alle miljøer og at psykisk vold også er vold – og hvor vanskelig det var å få voldsutøverne til å snakke på kamera.

«Det var avgjørende for meg å vise at mennene som gjør dette, ikke er monstre, men mennesker vi kanskje jobber, er venner eller naboer med. Derfor ville jeg ikke skjule ansiktene eller forvrenge stemmene deres. Bare ved å se dem, kan vi få en forståelse av hva som har brakt dem dit de er», forteller Khan.

For å stoppe volden, mener hun, må vi nemlig først forstå den.

“Jeg har sett hva handlinger og menn som dette gjør med kvinners liv og barns liv, om de har barn. Derfor var det veldig vanskelig å sitte og lytte til voldsutøverne, høre dem rettferdiggjøre handlingene sine, fortelle hvor lite det betydde for dem eller hvor «små» de anså kvinnene å være. Det er ukomfortabelt, og på mange måter hater jeg det, men om jeg skal forstå, må jeg lytte videre og komme forbi ubehaget. Håpet er å finne ut hvor utviklingen kunne gått en annen vei, slik at ikke menn ender med å ty til vold.”
— Deeyah Khan

Deeyah Khan kjente på sterke følelser mens hun intervjuet voldsutøvere. Men for å forstå, må man lytte, mener hun. Foto: Fuuse

Åpner hjertet mitt i Samtiden!

Faksimile: Samtiden, juni 2023

– Dersom jeg ikke skrev om vår tids største sak, klimaspørsmålet, kunne jeg like gjerne slutte å skrive. Så avgjørende føltes det.

Det forteller jeg i et nytt intervju i Samtiden, som det føltes ærerikt å bli invitert til. Videre avslører jeg:

– Novellesamlingen startet som en roman, der et parforhold var navet. Den første og lengste novella, «Mennesker det lyser av», sprang ut fra en scene der et par våkner etter fjerde tropenatt på rad. Mellom dette paret, Henning og Sunniva, lever den friksjonen som finnes i samtida og klimadebatten: Kan vi sette vår lit til politikerne og teknologien, eller må vi slutte å fly, spise kjøtt, kjøpe nye klær og kjøre bil? Selv om det åpenbart ikke gjelder «alle», er det mange som føler at uansett hva vi gjør for at klimaet og naturen skal bestå som vi kjenner det/den, blir det forsvinnende lite i det store bildet – men samtidig er det å gjøre ingenting, det samme som å gi opp.

Boka kan bestilles på https://bok.norli.no/hele-verden, der jeg gjerne skriver en hilsen (om du vil ha det, da!) – jeg skal ned på Norli på torsdag denne uka!

Ruth Lillegraven har intervjuet meg om «Hele verden»

Ruth Lillegraven. Foto: Agnete Brun

Så heldig er jeg at herlige, superdyktige Ruth Lillegraven har intervjuet meg om boka mi og skriving for Boktips.no! Ruth spør blant annet om koblingen mellom erotiske Voksenting (som ligger under «Sensuelt» på Storytel) og den nye novellesamlinga. Og jeg avslører såpass:

«Etter Voksenting var jeg kanskje litt redd for bare å assosieres med sex. Det finnes seksualitet også i Hele verden skal elske oss, men her handler det kanskje mer om det man ikke har tilgang til. Sus i den siste novella dras for eksempel mot sin nyansatte kollega, Katrin, som viser seg å være hennes konkurrent. Hva gjør du når du mister jobben til en du er tiltrukket av?»

Her er intervjuet i sin helhet. Og tusen takk for praten, Ruth, jeg koste meg tvers gjennom!

“De to første novellene i boka var med Maria Børja i åtte år, lenge trodde hun at det var en roman hun skulle skrive. I ettertid tenker hun at hun holdt på med romanforsøket altfor lenge. Fremdeles kan hun lure på om hovedpersonene i novellene kanskje er én og samme person.

Men det er noe befriende ved å tegne opp et handlingsrom eller en stemning over ikke altfor lang tid, over å reindyrke situasjonen, sette personene sine litt ut av spill, forlate dem og gå inn i noe annet. Noe løsnet endelig i skrivingen da hun innså at stoffet ikke måtte være en roman, at det kunne bli noveller.

– Det ble så lett og lystbetont, plutselig, og på mange måter er jo boka det også. Selv om mye av den underliggende tematikken er alvorlig og til dels mørk, er det heldigvis mye liv, lyst og lek her også. Det var så gøy å skrive denne boka, jeg håper det når helt fram til leseren, sier forfatteren.”
— Ruth Lillegraven

Du kan lese begynnelsen av novellene mine

Gjennom sju helger har jeg lagt ut førstesida av de sju nye novellene mine i sosiale medier. Her er de, i tekst og bilde!

MENNESKER DET LYSER AV

Henning driver med surdeig. Jeg gjenkjenner skumpelydene av brødbollen mot kjøkkenbenken idet jeg våkner, kanskje var det de som vekket meg. Jeg er ør, dehydrert. Da jeg våknet i natt, slukte jeg et glass vann. Etterpå var det som om jeg aldri skulle få sove igjen. Det var fjerde tropenatt på rad.
          – God morgen, syvsover, sier Henning da jeg kommer ut på kjøkkenet.
           Jeg vasker meg under armene i kjøkkenvasken. Kommer til å svette mer og mer utover dagen, ingen vits i å dusje.
          Henning svetter også, i panna er håret mørkt av fukt. Han bruker hele overkroppen på å føye melklumpene sammen, fører en ny deig inn i den som har stått over natta. Hodet hans beveger seg fort, som i en finte. Krøllene rister kompakt rundt hodet, men han ser ikke ut til å plages av det.
        – La oss se hva som skjer når rug får kline med hvete, gliser han. (…)

PLUKKHOGST

Det er en liten hytte i skogen. Den er ikke enkel å oppdage, oppi en furu i en rotete blandingsskog like ved en myr, men jeg vet akkurat hvor den er, og jeg må inn dit, se om han er der. Kanskje er han bare hjemme, syk, eller syk på en måte jeg ikke forstår. Men det er ti dager siden jeg hørte fra ham sist.
         Jeg står opp med en prikkende kraft i kroppen, som spenningen på et nachspiel idet røyken begynner å gå rundt. Jeg prøver å huske alt han vanligvis tar med. Lommelykt for å kunne se. Fyrstikker og avis – opptenningskvist har jeg ikke, men hvorfor skulle jeg tenne bål? Det er som om jeg må fjernstyre meg selv. Sette på kaffe, skjære brødskiver og hente fram sekken. Det mekaniske klarer jeg, men tankene mine er et annet sted. Furua. Trærne rundt. Myra litt bortenfor, som tviholder på fuktigheten. Avtrykket av noen som har ryddet en plass, som har gått rundt, båret og bygd. Holdt i hverandre. Jeg kler meg på automatikk. Tar med ekstra ulltrøye, halvannen liter vann, smører to skiver, enda jeg vet det vil bli for lite. (…)

SLUMRERNE

Den første som åpner døra, er rundt 180. Forholdsvis slank, med mørkeblondt hår, litt blasse øyne. Jeg kan ikke vite hvilke forventninger han har, om han vil stille krav, om hva eller hvordan jeg må prestere, eller om han vil gi fra seg kontrollen. I spørreskjemaet har han krysset av ved alle punkter. Når han pleier å legge seg, hva han gjør rett før og etter, når han sovner, hvor ofte han våkner, hva som vekker ham, når han står opp. Diagnostisert av medisinsk personell? Nei. Har satt diagnosen selv. I feltet for egenbeskrivelse skisserer han noen særlig vanskelige netter, hva han typisk drømmer om og hvilke bilder som gjør det umulig å legge seg igjen. Søvnmønsteret skjemaet tegner, eller mangelen på det, kunne vært hentet fra ethvert søvnforum, men på ordlyden virker det oppriktig. Han skriver at han ikke vil legge seg framfor mer fikse formuleringer som at han frykter søvnløsheten, og han bruker ikke ord som prokrastinering eller insomnia.
            Inntrykket i døråpningen stemmer med det jeg har lest. Men hvor mye sterkere er han enn meg, og hvem har raskest reaksjonsevne? Jeg henger fra meg regnjakka, fokuserer på pusten. Dyp, jevn. Jeg må ikke tenke sånn. De som har grumsete motiver, finner enklere løsninger. (…)

TOPPLØS

Stoffet er et tynt lag mellom kroppen og sanda. Håndkleet rekker til under ankelen, sanda er varm mot føttene og strandsivene kiler meg på ankelen. Jeg vifter dem vekk med den andre foten, men i det samme jeg senker den igjen, er de der igjen. Jeg ser dem ved siden av meg også. Harde, stive, med en underlig farge helt annerledes enn grønnfargene på gresset, i skogen eller hagen hjemme. Jeg rører ved dem, det stikker mot hånda, men jeg liker dem likevel. De ser sterke nok ut til å kunne vokse på månen.
         Jeg ligger på magen, da tør jeg ta av meg toppen. Ryggen min er skikkelig brun, sier Vilde, bare en tynn stripe tvers over, fra snora på bikinioverdelen når vi bader. Vi bader mye. Vi sykler hit, låser syklene med Vildes tynne kodelås, 2854, og løper rett ut i vannet. Dagene er like, det er varmt hele sommeren, og vi blir late. Eller om brunfargen blir viktigere enn bading. Vi bader bare når vi blir for varme. Eller når vi hører noen andre ute på svabergene, som hoier og plasker og kanskje er eldre enn oss, da trenger vi ikke si noen ting. Vi ser fort på hverandre, reiser oss og småløper over sandstranda der småungene og mammaene bader. Den siste biten over fjellene springer vi, men idet vi runder toppen der vi kan skimte stupebrygga, roer vi ned. Ingen ungdommer skal se oss spurte. (…)

KLOSTERGATA DEN VÅREN

18. mai går jeg på skolen i høyhæla sko og slitte olabukser og er antakelig full fremdeles. Det klakker uvant i trappa ned fra 2. etasjen hans, men det er ikke før jeg kommer inn på skolegården og ikke lenger kan snu, at jeg skjønner hvor dagen derpå jeg ser ut. Jeg våknet 20 minutter før timen startet og tenkte bare at jeg ikke kunne gå i det samme som i går, så jeg tok en av olabuksene hans, lyse og minst to nummer for store, et belte og en genser jeg har brukt et par ganger tidligere – kanskje eksen hans sin, eller en annen han har pult. Men skoa, jeg hadde bare dem jeg brukte i går, og på vei inn i skolegården kjenner jeg hvor feil det er. Selv de streite på trinnet, de som ikke var på fest i natt, 17. mai på en tirsdag, må se at jeg kommer rett fra nachspiel. Heldigvis er jeg en av de flinke, men vil lærerne se meg annerledes framover – som en som har bikka over eller er på vei?
           Flere fra klassen min står ved inngangen, jeg kan søke mot Lisa og Evelyn eller Yan, men jeg ser etter Ida eller Ingrid. Kommer på at medier og kommunikasjon starter seinere på onsdager – så fjern jeg var da jeg valgte studiespesialisering. Det finnes kanskje strebere på media også, men de vet i hvert fall at det finnes et liv der ute, etter pugginga og prøvene. Pia i klassen har skrevet 5,2 på et ark og hengt det over senga. Også i går var det det siste hun så på før hun la seg, sikkert før midnatt, mens vi festa på svabergene. De faste folka på det faste stedet. Ida, Guro og jeg sendte vinflaska rundt, Ingrid klina med Eskil bak en busk. Det var faen meg på tide, sa Guro. (…)

AT HELE VERDEN SKAL ELSKE OSS

Da hun fortalte at de hadde gått fra hverandre, var det gått nesten fire år sia vi så hverandre sist. Jeg hadde utsatt det tre ganger, men en morgen hun spurte spontant: Treffes til lunsj? sa jeg ja. Jeg jobba deltid i en blomsterbutikk og så grei nok ut igjen, dessuten kom hun til å stå for pratinga.
          Jeg så henne med en gang, hun sto ved kassa og speida, og hun smilte da hun fikk øye på meg.
          – Hva vil du ha? sa hun og klemte meg, håret hennes var blitt lengre, tjukkere, men det lukta like godt som før. Fuktig blomstereng, kamillete.
          Vi satte oss ute, tett inntil nabobordet, men hun prata ikke lavere av den grunn. Han hadde fremdeles huset, fortalte hun, han var skilsmissebarn selv og mente at noe måtte forbli likt for sønnen. Egentlig handla det om at han hadde råd. Det var et stort hus, luftig. Litt utenfor det mest bissi området, med svære vinduer, ved det som hadde vært favorittparken min. Jeg dro ikke så ofte dit lenger.
         – Det er ikke akkurat drømmesituasjonen, men det funker, sa hun. – Vi snakker i hvert fall sammen.
         Hun hadde flytta inn i et kollektiv, med en kunstner og en skuespiller, en av dem var bartender på en kjent vinbar. Navnene sa meg ingenting, de måtte være nye venner.
         – Det er nesten Thomas jeg er mest bekymret for, fortsatte hun, og så på meg. – Jo, men du kjenner jo ham.
         – Jo da, sa jeg, og på en måte stemte det. Jeg kjente ham. Men ikke på den måten Siri trodde. (…)

KATRIN

Det er måten hun er lang på. Hengslete og lang samtidig som hun ser sterk ut. I stramme bukser ser beina hennes ut som basketballbein: legger, knær og lår som er vant til å løpe, hoppe. Men det er armene jeg legger merke til først. Tatoveringen er stoppeffekten, grønn, rød og svart på høyre overarm, som gjør at jeg ser spillet i tricepsen mens hun skriver. Både over- og underarmene har lange muskler tett sammenvevd med huden, en nesten selaktig fasthet. Også på hendene synes muskelspillet. Av alle i redaksjonen ville jeg gitt det vanskelige syltetøyglasset til Katrin.

Hun sitter da jeg kommer inn i møtehjørnet den første mandagen. Vi hilser så vidt, sier navnet vårt over det corny møtebordet, bredt og lavt som et gigantisk salongbord, før de andre kommer inn og gjør det samme. Jeg prøver å tenke at hun er en jeg skal ta imot, samarbeide med, men kontrakten min løper snart ut, jeg kan ikke ikke tenke på hva det betyr at det kommer en ny journalist inn. (…)

Alle novellene fortsetter åpenbart i «Hele verden skal elske oss», Cappelen Damm, 2023. God lesning!

Intervju om skriving og vannlekkasje – og en nydelig minianmeldelse

I påsken ble jeg intervjuet av lokalavisa Varingen på hytta i Hakadal – og vannlekkasjen jeg oppdaget da jeg kom dit, ble selvsagt med i intervjuet! En nydelig minianmeldelse sto også på trykk i det fine magasinet Psykisk helse. Hurra!

Utdrag fra intervju om skriving og hytteliv, del I. Faksimile: Varingen 10. april 2023

Utdrag fra intervju om skriving og hytteliv, del II. Faksimile: Varingen 10. april 2023

Minianmeldelse i magasinet Psykisk helse. Faksimile: Psykisk helse

Særlig glad ble jeg for denne formuleringen:

“Boka er fordomsfri uten å være grenseløs. Flere av novellene sitter i lenge.”
— Bente Thoresen, magasinet Psykisk helse

Snakker om rus, oppvekst og sårbare jenter i Moss Avis

Snakker om oppvekst, rus og sårbare jenter i Moss Avis i dag. Bjuder litt på fordi jeg synes disse tingene er så viktige – ikke minst etter rapporten som viser hvor høye overgrepstall vi har her i landet.

I novellen «Klostergata den våren» skildrer jeg «det å være ungdom i et miljø hvor det er mye rus, og gråsonen mellom der rus er noe spennende, forlokkende og morsomt, og der rus kan være noe veldig farlig», som jeg sier til avisa:

Faksimile: Moss Avis 10. mars 2023. Foto i intervjuet: Erlend Iversen Skarsholt

La det fråtses i følelser!

«Noen av disse novellene må rett og slett bare nytes!»

Sånn, og med utropstegn, konkluderer anmelder Nancy Øvrehus sin lesning av Hele verden skal elske oss i Stavanger Aftenblad i dag:

«Det disse novellene har felles, er at de utforsker virkelig sterke emosjoner og tar oss mer eller mindre med på en tur gjennom hele følelsesregisteret. Her er det bare å fråtse. Det er sjelden man kan finne så mye og så varierte følelser i en og samme bok.

Jeg kan ikke annet enn å beundre hvordan Børja utforsker et såpass stort område, rent følelsesmessig. Hver novelle byr på noe nytt, og her lever man virkelig med følelsene utenpå. Til tider klarer hun både å få frem virkelig intense følelser og å fremme dette litt ulne og fortettede som jo kjennetegner novellesjangeren. Her er det mye som må leses mellom linjene, og det gleder et leserhjerte stort.»

Det gledes her òg!