Fyller scenen med kaktuser
I Oslo er Ekman mest kjent for å ha skapt A Swan Lake, en moderne versjon av Svanesjøen, der andre akt ble danset i 5000 liter vann. I andre balletter har han fylt scenen med høy (A Midsummernight’s Dream), tyll (Tyll), mengder av grønne baller (Play) eller kaktuser, som i Cacti.
– Hvorfor gjør du dette, fyller scenen med ett element?
– Det vil jeg ikke svare på, tror jeg.
Han ler.
– Jag tycker det er roligt? Akkurat kaktusen har en sterk symbolikk. Jeg valgte det objektet fordi kaktusen er en blomst som man kan analysere på mange ulike vis. Den har denne dobbeltheten i seg. Den er vakker, men hvass. Jeg synes den er en merkelig skapning, og vakker, helt enkelt.
Timingen er også hvass i Cacti. 16 dansere gjør tidvis samme bevegelse, og selv beskriver de tempoet som høyt og fysisk krevende.
– Jeg har alltid vært fascinert av synkron dans, forteller Ekman.
– Jeg synes det er utrolig vakkert. Det er et samarbeid som går utover vår egoisme, som krever heftig kommunikasjon. Det sitter nok i ryggmargen, siden jeg er utdannet klassisk danser. Det sier seg nesten selv at det bidrar til å forme bevegelsene som kommer ut av meg.
Viser sin egen rytme
– I tillegg består Cacti av dansernes egne lyder: klapping, hysjing, utrop, latter, lyden av slag mot naken hud. Hvorfor det?
– Jeg har ingen regler for hva mine verk kan være eller hva som kan skje. Jeg gjør det som kjennes naturlig og gøy og passende for verket. Om jeg vil ha lyd, spør jeg danserne om det, og så gjør vi det om det kjennes riktig. Og i Cacti gjør de perkusjonist-rytme-koreografi. Danserne er nesten som musikere.
– Jeg har alltid hatt med lyd i koreografien min. Det kommer nok fra Mats Ek og tida mi i Cullbergbaletten, der de prater mye på scenen – i moderne dans er det ikke forbudt. For meg er det en forsterkning av rytmen. Jeg bruker lyd for å få fram rytmen.
– Rytme, ja. Ana Maria Lucaciu, som innstuderer Cacti med Nasjonalballetten, har sagt at du er et av de mest rytmiske menneskene hun kjenner. Noe av det samme sier komponist Mikael Karlsson, som blant annet har skrevet A Swan Lake-musikken.
– Jeg vet ikke, sier Ekman. – Jeg har nok en veldig sterk følelse av hvor lenge noe skal pågå. Det er vel det rytme er? Både i verkets kurve – hvor lenge skal en scene skal vare – men også i selve bevegelse: Hvor lenge skal mellomrommet i selve bevegelsen vare? Rytmen er også å finne et groove. Hva er rytme? Det er et bra spørsmål. ”Vad er musik?”, sa Ingmar Bergman. Jeg kommuniserer min rytme, helt enkelt.
Travle dager, pandemi til tross
Tross covid-19-pandemien har Ekman det bra. Han er i Stockholm, lever et mindre omreisende liv enn vanlig, men er travel, som vanlig. Nå jobber han med å omarbeide et gammelt verk skapt for Nederlands Dans Theater, der han selv tilbrakte mange år. I tillegg skaper han et interaktivt performancekunstverk. Samme dag som vi prater sammen, har han etterlyst deltakere via sin instagramkonto, @ekman.
Tidligere i høst skapte han det koronatilpassede verket Shift for Kungliga Baletten på Stockholmsoperaen, der han selv ble danser. Det ble satt opp sammen med Cacti, som endelig fikk sin sverigepremiere.
– Hvordan var det?
– Fantastisk! Det var veldig vakkert å se Cacti i Stockholm. Etter ti år kom den endelig hit! Jeg lagde en egen stor versjon med 27 dansere på scenen. Det var bare lov med 50 personer i salen, men vi spilte den også inn. Det er heftig å se et verk fortsett kan leve etter ti år.
– Jeg tror vi har et behov å forsøke å forklare allting. Jeg også. Og det er veldig tydelig hva Cacti handler om. Nå har jeg en periode hvor jeg vil skape mindre forklarende verk. Ting man ikke riktig vet hva er, men kanskje kan forstå likevel. Det er det som er så heftig med kunst, når man kan forstå noe uten ord.
