Your Custom Text Here
På tampen av fjoråret skrev jeg om levetid for Framtiden i våre hender. Det var et krevende oppdrag – og særs interessant. Nå er endelig saken ute. Den ble lang. I tillegg trykkes en kortversjon i nyeste utgave av medlemsmagasinet Framtiden. God lesning!
(utdrag)
I august ble jeg sendt på reise av Innovasjon Norge. I min lille leiebil kjørte jeg Valdresflya tre ganger på sju dager, og skrev to reisereportasjer: en fra Rondane, med islett av Jotunheimen, og en fra Gausdal, nærmere bestemt Langedrag. Nå er de på nett!
Rondane-reportasjen: Det gode liv på landet
Langedrag-reportasjen: Dyrebare opplevelser
Nordmenn har i århundrer dratt til seters for å oppsøke store friluftsopplevelser. I dag kan du imidlertid bytte enkle kår med komfort, mens viltkjøtt og lokale råvarer gir muligheter for eksklusive smaker.
Tekst: Maria Børja. Bilder: CH/visitnorway.com
Det lukter nybakt brød i restauranten. Klokken er åtte om morgenen, det lange buffetbordet frister med mat i alle farger. Midt på troner en stabel vaffelhjerter, økologisk havregrøt varmer seg i en stor gryte ved siden av nøtter og tørket frukt. De selvrørte syltetøyene er et kapittel for seg: eplebiter med varm kanel, frisk appelsinmarmelade, jordbær og blåbær. Så er det eggene, gravørreten, silden, skinkene og ostene: Fjelldronning, Fjellgeit, Snøhetta. Klassikerne Jarlsberg og Gudbrandsdalsost har fått følge av noen franske venner.
– Så koselig musikk, kommenterer en morgenfugl, og griper en stor tallerken. I dag er det Pat Methenys gitar hun hører, i morgen Grieg – begge spilles lavt, diskré.
Nesten like diskré, på et av de gamle bondeskatollene, ligger matpapirrullen. Vi er på Høvringen i Rondane, tusen meter over havet, og her skal vi lage matpakke til lunsj. Vår vertinne Kari er like energisk som bestemt:
– På dagen skal folk ut på tur!
Til fots, på ski eller terrengsykkel – turmulighetene i Rondane er mange. Stiene er mange, godt opptråkket og merket, med krevende så vel som flatere, enklere strekninger. Innen dagsturrekkevidde ligger Formokampen, Karihaugen og Anaripigg, Smuksjøseter og Peer Gynt-hytta. Går man hytte til hytte, er Rondvassbu, Dørålseter og noen av Rondanes ti topper på over 2000 meter innen rekkevidde. Veslesmeden, Storsmeden, Storronden, Vinjeronden, eller hva med Rondeslottet? Det er bare å pakke brødskiver i høyden – og toppe med vafler.
"Kristin stirret storøyd – aldri hadde hun tenkt seg at verden var så vid og stor. Det var skoglodne fjellvidder under henne overalt; dalen var bare som et søkk mellom de svære fjell, og sidedalene var enda mindre søkk; det var mange slike, men enda ble det lite av daler og meget av fjell. Alle vegne raget grånuter, gulflammede av lav, opp over skogteppet, og langt ut mot himmelbrynet stod blåfjell med hvite blikker av sne og blandet seg for øyet med de gråblå og hvitblanke sommerskyer."
Vi tar inn utsikten den norske nobelprisvinneren i litteratur Sigrid Undset beskrev i 1920, i første roman om Kristin Lavransdatter. Undset skrev trilogien med Høvringen i Rondane som fysisk ramme – 40 år før Rondane ble Norges første nasjonalpark. Underveis i skrivingen tilbrakte Undset flere somre på Laurgårdseter, en av de godt over tretti setrene som ble drevet da Høvringen var på sitt største og mest aktive – og i dag en av de ni setrene som tar imot besøkende her oppe.
Den øverste av dem er Brekkeseter, siden 1995 drevet av Bjørn og Kari Setsaas. De kjøpte stedet etter en sykkelferie i Nord-Italia, der de som ferskt par syklet fra refugio til refugio:
– Det satte så sterke spor å sykle mellom høye fjell, dingle med bena over høye stup, og så komme inn og bli servert god mat, forteller Bjørn. – Jeg tenkte at dette livet i fjellet – det kan vi få til i Norge.
(Utdrag)
Etter mitt første fulle frilansår starter 2016 med at jeg blir ansatt – for å lage forestillingsprogrammer for Nationaltheatret! Jeg skal jobbe cirka to dager i uka, som betyr tid til egen skriving – ja, det må kalles en slags drømmejobb. Etter en litt snikende start er de første to programmene i trykken: til en ny familieforestilling av Stormen på Torshovteatret (den blir så bra!) og en rar og luftig Den stundesløse på Amfiscenen.
Idet jeg klatrer de kraftige trappetrinnene opp til Torshovteatrets sceneinngang, melder det seg en viss 'komme hjem'-følelse. Denne tunge døra låste jeg opp tre–fire ettermiddager i uka mens jeg studerte. Jeg syklet fra Blindern og til Torshov – til min første jobb som betydde noe? – og etter noen timer telte jeg opp kassa idet Hans ga klarsignal og forestillingen startet, og så dro jeg hjem til kollektivet, noen ganger med kebab fra Charlie i magen, for den hadde Tanja som lærte meg opp sagt var god.
Charlie's finnes ikke lenger, men Torshovteatret står støtt, i et nabolag som har utvikla seg enormt. I dag er leilighetene her de tredje dyreste i Oslo, og dermed i Norge. Det vet jeg nå som Torshov også har blitt hjemme. Livet lever!
Shakespeares Stormen blir klimateater for barn, ungdom og voksne på Torshovteatret.
LEIFs låt "Boys Who Want Love" har blitt bok!
LEIF er en staselig kar. Superenergisk, leken – og en knallmusiker. Jeg er rett og slett fan, og smigeren og forferdelsen meldte seg derfor begge da han spurte om jeg ville remikse låta hans "Boys Who Want Love" litterært. Ja, en litterær remiks av musikk. For det går an, så klart, særlig om du heter Leif og ikke opererer med skillelinjer mellom ditt og datt, ditt og mitt. Jeg hørte ustanselig på en nesten-ferdig versjon av låta, og skrev omsider en tekst som tar tak i tekstlinja som handler om å huske, for det er noe jeg driver og baler med i en større tekst (puh).
Og nå har remiksen min funnet veien til Leifs remiks-bok! Hurraaa!
Jeg er stolt og glaaa'!
Og minner om at boka kun finnes i 200 eksemplarer, og kan kjøpes, av Leif eller på Tronsmo, Big Dipper og Bislett Bok i Oslo, og på robotbutikken.no i Bergen, for kr 120,-.
Løp og kjøp, lytt og les!
"Boys Who Want Love" er en perfekt fredagslåt, men også en ganske trist kjærlighetshistorie. Det siste ville jeg ta tak i.
Etter at flere venner og bekjente har prøvd å finne NY BY i bokhandelen, men ikke fått tak i den, har jeg i dag satt opp digital salgsbod:
Kjenner du noen som elsker New York, noen som drømmer om å dra dit, eller som trenger en energisk bok? Bestill romanen NY BY – min kjærlighetserklæring til New York – i direktemelding her på FB eller på borjamaria@gmail.com, med ønsket hilsen på tittelbladet, så sender jeg signert eksemplar i posten! Pris? Tja, 200 kroner? (Butikkpris: 369,-)
"Maria Børja skildrer stedene i New York, de kjente gatene, restaurantene, barene og folket så godt at en føler at en er der – selv når en ikke har vært der", mente Vårt Land. Mer på Forlaget Oktobers hjemmesider.
Foto: Min eminente redaktør Kari Joynt
Omslagsdesign: Fantastiske Bendik Kaltenborn
Midnattssei fra Hardangerfjorden. Foto: Susan Hughes
(Work in progress):
Hvordan kan noen dager være så fylte, så skinnende, som om de bærer i seg et helt liv? Akkurat som denne dagen vil jeg leve, kan hun tenke når hun legger seg, og følelsen sitter i dagen etter, kanskje til og med noen dager senere: Den dagen der ble helt riktig, den kunne jeg ikke brukt bedre. Sånn skal livet mitt være. Så er det de andre dagene. Så trivielle, uten løft og vendinger. Fånyttes, nesten skamfulle. For det var ikke dagen som ikke gjorde noe ut av seg. Det var hun som ikke fylte den, som ikke brukte den til å bygge det livet hun vil ha. Hun som ikke klarte å snu det som oppsto, da noe gikk fra fint til skjørt, da noe ble skakt mellom dem. Det går alltid an å snu, har Henning sagt, en gang hun grein uten at det ble verken bedre eller verre. Men i dag er en sånn skinnende dag, og da er det bare å ikke tenke på de ru. Hun våkner og er uthvilt, hun løftes ut av senga mer enn hun må løfte kroppen ut av den, for hun vil se ut av vinduet, vite hva som foregår der ute. Det er luft rundt hjernecellene, vind i blodet, fart i armene, beina – det er søndag, en god dag, og Henning lager egg, og han merker det, han må merke det, for han snur seg som om det er sola som kommer inn i kjøkkenet hans, smiler til henne og sier: Sigrid, kan vi bo sammen, du og jeg? Det svir brått, som et rapp over de nederste ribbeina, men så gir det seg – det snur! – og intuitiv må han være, Henning, som vet at dette er dagen å spørre, dagen å føle sånt, synge ut og være glad i henne på den måten han er nå: åpen, lysende, mild, overveldende. Ja, sier hun. Ja, Henning.
(en slags åpen kladd)
I juni 2015 reiser jeg til Ålvik i Hardanger for et skriveopphold ved Kunstnarhuset Messen. Jeg tar tog. I Drammen kommer det på en dame som mener hun har vindussetet, jeg viser henne billetten min, som sier vindu, men sier at vi gjerne kan bytte likevel, eller i alle fall halvveis? Det starter en samtale som lever i meg gjennom hele skriveoppholdet mitt. En flott dame, med kort grått hår med fall. På kanskje 60. Som har levd et sterkt liv, tatt sterke valg, og som i løpet av samtalen uttalte ordene "århundrets kjærlighetshistorie" med overbevisning.
Jeg finner et energisk, men konsentrert kunstnarhus ved havet – mellom fjord og snøkledte fjell ligger det gamle direktørhuset i Bjølvefossen smelteverk og gløder som jern. Her bor vi, amerikanske Jen tekstilkunstner, australske Ross poet, Minnesota- og Montana-poet Jolene, irske Susan felespiller og bildekunstner, pluss paret på toppen, nederlenderne som har slått seg ned her, fått to sønner, med allestedsnærværende ansvar og autoritet for sted og stemning – og en blind hund. Susan spiller konsert, spiller konserter, har vært her tre ganger, gått i hardingfelelære hos helten Knut Hamre, og gjort seg til venn av familien Kjepso. Hun tar oss med opp dit den en av de første junidagene, vi klatrer åssiden opp, over mørk jord, sleipe røtter og vannholdig mose og kommer bakveien inn på gårdstunet der gården ligger ute veiforbindelse og er hjem til et par på 82 (hun, skotsk, liten) og snart 80 (han, norsk, høy). Begge må være sta, men i møte med oss er de blide, klartalte og åpne – for nye mennesker, for samtale og ideer. 'I femti år har han holdt ut meg meg', sier hun, og trenger ikke å smile for å få oss til å smile og vite at det har vært femti gode, travle, diskuterende, åpne år – og slett ikke isolerte.
Dagene er lange til å begynne med. Som to dager i én. Jeg legger meg tidlig, står opp tidlig, og derimellom kjemper jeg med stoffet jeg har tatt med meg hit. Som skal bli en bok. Som redaktøren min har lest begynnelsen av, og likt, kalt en roman og bedt meg skrive videre på. Men bok? Hvordan vet vi at stoffet holder? Må det bli en roman, eller kan det være det er fragmenter som ikke holder hele veien til mål? Hva skjedde med angsten min for å skulle fylle en forhåndsdefinert form? Og hvor kommer disse ordene fra, 'må' og 'skal'? Jeg må gå vekk fra 'bok', 'ferdig' og 'produkt'. Blir målet for viktig, så uttalt og ettertraktet, da dør teksten, og denne teksten er i ferd med å dø mellom hendene på meg, med Hardangerfjorden som sin grav, idet det løsner. Et annet prosjekt har kommet inn fra sidelinjen, fra underbevisstheten, fra et sammenfall av alt, synes det, alt som er og har vært og kan bli.
Og naturen er der. Fjellene er så bratte at jeg må gispe når jeg snur meg etter den første klatringen oppover. Gispe og glise. Jeg blir en amerikaner som romantiserer Norge: Wow. Jeg blir viking, jeg blir fjellgeit, jeg blir yr og alt virker lett. Jeg skriver, teksten er ikke lenger stagnasjon, er ikke lenger tvang, den er mulighet og åpning, mot noe i min historie og noe samtidig universelt. Jeg tror på det nå: Om man går tilstrekkelig langt innover, kan man også gå utover, til det allmenne, til menneskene.
Jeg skriver en hund! Jeg redigerer en lengre tekst, stykker den opp, da jeg plutselig ser den: en fullkommen hund som sitter på siden, med ører og snute og hale og alt. Dagen etter blir jeg bedt om å passe den blinde hunden på huset. Slike ting blir til tegn i en hverdag der man har plass til luft mellom tankene, der alt strekker seg utover og innover og ingenting føles endelig.